Norsk økonomi krysser verdenshav

Jeg har aldri skjønt hvorfor det er så givende å ta jordomseilinger. Det å være dagesvis på åpent hav uten mulighet til å se land, noe fast. Alt er bare hav og himmel.

Inntil jeg kom over følgende sitat:

“The sea has never been friendly to man. At most it has been the accomplice of human restlessness.” Joseph Conrad.

Kanskje det å være på havet er en primal måte å gi deg sjelefred? Det å være på havet gir deg ro. Funker for meg i Oslo-Fjorden. For de som har mer urolige sjeler må det kanskje kryssing av verdenshav til for å skape indre balanse.

I dag fikk vi nye tall for investeringer i norsk økonomi. De mye fulgte oljeinvesteringene ventes å stige med 7,4 pst i verdi i år, for deretter å falle med 4,1 pst i 2021, skal en tro dagens melding fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Et fall som lenge har vært ventet. Et fall vil som skape bølger for marginale oljerelaterte bedrifter langs kysten, nesten som en krysning av en fjord i åpen båt. En ventet nedgang.

2021 ser imidlertid ikke ut til å bli bunnåret. I dag fikk vi også melding om at det lovende Wisting-feltet med om lag 400 millioner fat oljeekvivalenter blir utsatt et par år. En utbygging som var ment å fylle opp ordrebøkene til leverandørindustrien i 2022 og 23, blir altså nå utsatt. Vi kan derfor vente videre nedgang i oljeinvesteringene i 2022.

Men som J. Conrad sa om det å krysse store hav: Det er først når du er midt opp i det – at det å vite du er midt på store osean forandrer deg. Langt fra der du kom, langt fra en trygg havn. En ting er å tenke på reisen vi skal igjennom i gode tider, mens du står på tørt land, i en tid med fulle ordrebøker. Noe annet er hvordan du har det, hva du tenker, når du vet du er dagesvis fra en lun havn. 2022 blir trolig et slikt år. Langt fra de gode år i 2019-20, og langt frem til neste høykonjunktur.

Industri- og energiinvesteringer er likeledes på vei ned skal en tro dagens investeringstelling fra SSB. I sum kan det bli et betydelig, om enn midlertidig, tilbakeslag for norsk økonomi i årene 2021-2023.

Hva gjør vi da? Dette er år hvor vi ikke ser land, enten vi ser tilbake ditt vi dro fra, eller når vi ser lengselsfullt frem mot neste oppgangsperiode. Det er bare hav du ser, vel vitende om at du ikke ser noe annet de nærmeste dagene heller.

Nowhere else than upon the sea do the days, weeks, and months fall away quicker into the past. They seem to be left astern as easily as the light air-bubbles in the swirls of the ship’s wake. Joseph Conrad

Jeg lurer litt på hvordan nordmenn kommer til å takle en langvarig periode med laber vekst i det meste, fortjenester, lønn, boligpriser og selvfølgelig med minimerte renter. Rogaland og Agder sine erfaringer gir grunnlag for optimisme. Folk er blide, arbeidsomme, skyfler barna sine gjennom de riktige porter til barnehager, skoler og fritidsaktiviteter. Optimismen ligger i ryggraden, ikke avhengig av konjunkturenes vær og vind. Men så bor mange av dem nær det store hav.

De er vant til at intet er å se på horisonten, hverken i dag i morgen, eller i dagene deretter.

Likevel, det er vanskelig å tenke seg at vi kommer oss over dette urolige konjunkturelle hav uten å stimulere etterspørselssiden i norsk økonomi.

Akkurat hvor mye vi må stimulere avhenger av hvor deppa husholdninger og bedrifter er når norsk økonomi faktisk driver for konjunkturell vær og vind.

I dag er både finanspolitikken, regulering av bankene, boliglånsforskriften og pengepolitikken så stram som man kan få det her til lands. Myndigheten har mange muligheter til å få fart på skuta. Akkurat hvordan de kommer til å stimulere er litt åpent, men fortsetter vi med samme strategi som før, er det nok renta som må gjøre hovedjobben.

Spørsmålet er om rentevåpenet har nok kraft til å bringe norsk økonomi inn i en ny trygg høykonjunkturell havn utpå 2020-tallet. Det er godt mulig alle verktøy må tas i bruk.