Norges Banks japanske reise – uten mast

  – Knut, sa Sentralbanksjef Erik Brofoss til fattern, du må søke stilling i IMF i Washington.

– Jammen jeg kan jo ikke engelsk, svarte pappa spakt.

– Nettopp derfor!

Saken var avgjort. Den gang gjorde man hva en allmektig sentralbanksjef befalte.

Jeg kunne ikke unngå å mimre over dette mens jeg leste de første 4-5 sider av årstalen. Her er det mye om oljealderen. Dens gleder og velsignelser. En alder som visstnok snart er over.

Men det er mye mer enn oljealderen som er forbi. Gamle guder svinner hen.

Årstalen i år er spennende lesing, ikke minst fordi det er så mye som mangler. Mangler som bare antydes. En tale som ga meg tre refleksjoner nå i helgen.

Den underliggende økonomiske analysen er god: Oljeæraen er på hell, oljepengebruken må begrenses hvis målet er å bevare formuens nåverdi, og vi selvfølgelig omstille oss, finne nye næringsveier osv. Noe liknende har jeg forfektet (litt for) lenge. Helt siden 2015. Ikke har jeg sugd det fra eget bryst.

Finansdepartementet har så lenge jeg kan huske i Statsbudsjettet hatt en haikjeft hvor oljeinntekter svinner hen, mens trygdeutgiftene eksploderer.

En divergens som man lenge har trodd ville for alvor slå inn på begynnelsen av 2020-tallet. Men nå er haikjeftens time kommet!

Min første refleksjon er at det synes merkelig å legge frem slutten på en æra, som en unik reise. Årstalen har få referanser til andre lands erfaringer.

Japan har slitt med de samme utfordringer, som vi nå skal igjennom, i en mannsalder. Det er også konsensus at Euro-landene er på vei inn i en slags japansk utvikling. Men Norge? Nei, dæven-døtte, vi er unike mennesker.

Årstalen hadde mange tema, men aldri ble det UTTALT at Norge bare har blitt som alle andre modne industriland, det er bare underforstått. Ikke UTTALT, det for komme i senere årstaler, men implisitt. Denne årstale kunne vært holdt av Haruhiko Kuroda (BOJ).

Enten du snakker om næringslivets nye æra, om hvordan vi bør spare i verdipapirer, hvordan disse forvaltes, hvordan befolkningen eldes, klimautfordringer eller tautrekkingen om hvem som skal stimulere økonomien (politikere eller sentralbanksjefer?), så er det intet unikt med de norske utfordringer.

I vår tid trenger man ikke reise lenger enn til København, Zurich og Frankfurt, for å lære om hvordan samfunn lever godt med negative renter. Så de nærmest desperate forsøk på å unngå å si at vi er blitt som alle andre er det første litt pussige perspektiv jeg har.

Når Brofoss snakket om en æra som snart var over, la han mer i det enn at vi var på vei vekk fra et stadium av økonomisk utvikling til en annen. Nei, han tenkte bredere.

Et samfunn hvor individer måtte ta bedre vare på seg selv, ta utdanning, søke nye utfordringer. Kommandoøkonomien, og den sterke statlige styringens tid sto for fall – noe han var glad for!

Nå står inflasjonsmålet for fall.

Vi er et av de siste folkeferd som har grenseløs tillit til at sentralbanken kan rydde opp i våre små og store utfordringer. Men som Øystein Olsen gjorde et nummer av, selv de senere års voldsomme kronesvekkelse har ikke bedret handelsbalansen. (Ei heller har det blitt plagsom inflasjon av det).

Gudene vet hvordan ståa i norsk økonomi hadde vært hvis EURNOK fortsatt var på 7-tallet!

Sentralbanksjefen slo et slag for at oljefondet må bevares intakt. Men er dette klokt?

Nå i den nye æra hvor vi ønsker at folk skal bli flinkere til å sette sjøbein i en disruptiv verden. I dag har hver og en av oss to millioner kroner i dette fond, som vi har lært oss til å tappe, nærmest som en årlig apanasje med 40 000 NOK per snute.

Hva med å overføre et par tusen millioner kroner til individuelle pensjonskonto? Midler som ikke kan røres før du blir pensjonist. Midler som kan tas tilbake hvis du fucker up livet ditt med rus, kriminalitet og forfatting av dårlige makroanalyser! Nei, det andre perspektiv som slo meg da jeg leste talen, er at vi alle må ta mer ansvar for oss selv.

Politikerne må altså ikke røre fondet, men ellers var det få råd.

Øystein Olsen er ingen Brofoss, som belærte politikere titt og ofte. Men det må være innafor for en sentralbanksjef å be politikerne lage et skattesystem som bereder grunnen for den nye æra med lav økonomisk vekst, minimerte renter, og en aldrende befolkning.

Heller ikke i kapitalforvaltningen var det mye klare råd. Det er store fare for børskrakk, men ingen nye råd om aksjeandeler, opp eller ned. Mye selvskryt var det fra en livslang byråkrat om hvordan vi klokelig nok hevet aksjeandelen i 2007 (takket være byråkratiet), rett før finanskrisen. Aksjer vi siden har tjent på.

Slik jeg husker det, har vi i imidlertid i hovedsak én mann å takke for at så skjedde, Yngve Slyngstad. En utypisk byråkrat som både fikk drevet økningen i aksjeandelen til oljefondet igjennom, og som hadde ryggrad sterk nok, til å kontinuerlig øke aksjekjøpene under finanskrisen.

Her er imidlertid det avsnitt i Årstalen jeg stusset mest over, It’s a shocker:

Men de lavere rentene gjenspeiler også andre drivkrefter – som aldrende befolkninger, høy sparevilje i fremvoksende økonomier, økt ulikhet og en generell nedgang i produktivitetsveksten.

HMM, gode poeng, men intet om inflasjon!

Intet om den faktor som udiskutabelt har vært den viktigste drivkraft bak nedgangen i rentene. Et følsomt tema på Bankplassen, forstås.

Det er mange, mange år siden direktører i Norges Bank kunne fortelle meg at de egentlig ikke har peiling på hvordan krona utvikler seg. (Et betimelig hint til undertegnede om at også jeg måtte slutte med å være for skråsikker på slikt.)

Dette sier årstalen intet om, men ateismen er vanskelig å skjule. Ikke for å være frekk, men det er vanskelig å tro at forfatterne av denne talen innerst inne fortsatt har beholdt barnetroen på et særnorsk inflasjonsmål.

Uansett rente blir det aldri noe inflasjon der oljenæringen krymper som mest.

Ja, det var dette som var Brofoss sitt hovedpoeng, og som er underforstått i Årstalen 2020. Folk må tenke sjæl. Ta sin skjebne i egne hender.

De siste femti år har prisveksten i Norge vært 4,4 pst årlig. De neste 50 år? Ja, hvem vet. Gjelda og boligprisene er mangedoblet. Men samtidig vet vi at tusenvis av norske hus som en gang var prangende, nå forfaller, og er bortimot verdiløse. Bygder legges øde.

I byene går milliardformuer nå i arv til neste generasjon.

Så dette kan herrene Brofoss og Olsen enes om. Fremtiden er usikker, noe nordmenn må ta innover seg. Alltid uansett.

Hvordan er livet nå til dags, for vår ledestjerne? Japanere flest ser på sin økonomi som en skute som driver av gårde uten mast.