Byrådet i Oslo ble rasende da regjeringen forleden banket igjennom en ny E18-korridor fra vestsiden av hovedstaden. En ny E18-satsing som vil øke kapasiteten for biltrafikk inn til Oslo sentrum. En kapasitetsøkning som vil gi økt forurensing i indre bydeler, noe de fleste vil beklage.
Men i realiteten er økt luftforurensing en av prisene vi er villige til å betale, den naturlige konsekvens av, politikernes allmenne ønske om at Oslos befolkning skal vokse sterkt i årene fremover. Det er en gjenganger i avisenes klagemur, dette hvor ille luftkvaliteten i Oslo sentrum er.
Ja, hva trodde du ville skje når politikere stilltiende samlet de fleste nøkkelfunksjonene, og deres støttespillere, i et begrenset geografisk område omringet av lave fjell som sperrer forurensingen i det samme sentrum? Alle utfordringer med trengsel, kø og overfylte busser, tog og T-bane blir bare verre, desto mer Oslos befolkning eser ut.
Men selv miljøengasjerte politikere klarer ikke se at det er deres egne fromme ønsker om å bygge en størst mulig hovedstad som er drivkraften bak den økte forurensingen.
Høyhusdebatten har noe av den samme problem. Ingen vil ha dem i sitt nabolag, men de er uunngåelige hvis Oslo skal vokse, uten at Marka-grensen røres. Etablerte og hyggelige villaområder må raseres for å gi plass til de nye såkalt miljøvennlige høyhus. På Helsfyr ønsker man å bygge i 34 etasjer.
Men heller ikke motstanderne av høyhus ønsker å gjøre store inngrep mo sentraliseringen av befolkningen. En sentralisering som da også koster flesk.
Milliardinvesteringer av type E-18 utvidelser, Follo-bane og nye innfartsårer til hovedstaden via Ringerike koster ti-talls milliarder av kroner. Bruk av skattepenger som selvfølgelig gjør entrepenørene rike, men som kunne vært spart, hvis man hadde spredd aktiveten i Oslo sentrum litt mer rundt i hovedstadsregionen eller (gud forby) til andre deler av landet.
Og i fraflyttingsbygder desimeres verdien av eksisterende bygg og anlegg.
Det er altså to typer investeringskostnader knyttet til sentraliseringen av den norske befolkning. Utleggene for nye bygninger og anlegg er den første. Nedskriving og rivning av de forlatte næringsbygg, boliger og offentlige satsinger må også tas med.
De færreste politikere stiller spørsmål ved slik prioriteringer. Men med de nye innfartsårene, godt hjulpet av at vi snart får 5G-bredbånd her til lands, er det mulig å favne videre når lokalisering av NRK, Storting, Norges Bank mm skal avgjøres.
Norges Bank skal holde renten uendret hele 2020-tallet, skal en tro finansmarkedene. Det kan de vel gjøre hvor som helst i Norge? I siste instans kan en spørre seg om ikke innholdet i Stortingsdebatter, NRK-programmer og i Norges Banks anbefalinger i den økonomiske politikken preges av at de holder til i Oslo Sentrum.
En skal ikke se bort ifra at desentraliseringen av slike kritiske institusjoner også ville endre hvordan vi oppfatter virkeligheten, hvordan mediene omtaler dem, og hvordan vi alle velger å prioritere i politikken.