Norges Banks regionale undersøkelse viser med all tydelighet at det kommer til å bli behov for nye stimuli til norsk økonomi fremover. Veksten i høst var lavere enn ventet og ventes å avta videre inn på nyåret. Det til tross for at oljeinvesteringene er nær en konjunkturtopp.
Det er årstiden for prognoser, hvor landets mange makroeksperter spisse pennene, eller pixlene, sine. Uansett hva en måtte mene om neste år, er det tre enkeltfaktorer på etterspørselssiden som tilsier at vekstanslagene bør justeres ned, én tilbudssidefaktor samt én mørk sky fra Japan som alle bør ha i mente.
Norge er nær full sysselsetting, uten at det bobler, behov for renteoppgang, eller sterk lønnsvekst, å måtte bale med. Heller ikke boligprisene gjør så mye av seg, og husholdningenes gjeldsvekst er klart på vei ned. 4.9 pst var den i årets 3. kvartal, skal en tro mandagens tall fra SSB. Og det før husholdningene merker virkningene av Norges Banks renteheving i høst.
Den åpenbare faktoren på tilbudssiden som demper mulighetene for fremtidig økonomisk vekst blir da arbeidsmarkedene. Gitt at vi er nær full sysselsetting er tilveksten av nye arbeidere begrenset til de som kommer til arbeidsstyrken. Enten det er nordmenn eller innvandrere. En vekst som er langt mindre enn før, da en i tillegg til naturlig vekst kunne trekke på en mengde ledige ressurser.
De tre etterspørselseffektene som kan ramme Norge, eller som vil med stor sannsynlighet ramme Norge, er:
• Oljeinvesteringenes bortfall. I dag ligger vi på 180 mrd kroner i oljeinvesteringer per år, men dette skal ned til 140 mrd kroner om få år, med mindre vi finner noe stort, jomfruelig og lønnsomt på sokkelen.
• Oljepengebruken må ned hvis avkastningstall i oljefondet blir preget av våre nabolands negative renter.
• Investeringene i Fl-Norge er rekordhøye. Kan bare falle fra dagens eleverte nivåer. Om ikke neste år, så senere. Åpenbart er det at den økonomiske veksten skal holde seg gjennomgående lavere på 2020-tallet enn det vi er vant til.
En bane med lav økonomisk vekst med fare for at folk plutselig blir skuffet. Skuffet på japansk vis, med pessimistiske vyer som lett blir selvoppfyllende.
Dagens inflasjonstall må bekymre alle tilhengere av Norges hjemmelagde inflasjonsmål. Hvis ikke inflasjonen skal ta seg opp nå, fra dagens halvannen prosent årlige vekst, når vil den komme tilbake som et nevneverdig samfunnsproblem?
En ting er at vi står nær konjunkturtoppen. Et vel så viktig poeng er at kronekursen har svekket seg med 25 pst siden 2013, uten at inflasjonen har steget mer enn 16 pst på samme tid.
Det å nå inflasjonsmålet ser ut til å kreve kontinuerlig og evigvarende svekkelse av kronekursen. Hadde kronekursen blitt liggende nær 8 mot Euro hadde Norges Bank ikke hatt mulighet til å føre oss i nærheten av inflasjonsmålet. Ikke nubbesjangs.
Det grunnleggende problem er at vi overinvesterer tungt (med lånte midler) i mange næringer (inklusive bolig) uten at bruken av disse investeringene holder følge. Et problem som vil stige da investeringene i Fastlands-Norge i høst når nye rekorder. Investeringer som skaper press i arbeidsmarkedet mens de utføres, men som gir et deflatorisk dragsug i mange næringer etter at overkapasitet av ulike slag er etablert.
Erkjennelsen av at det er slik økonomien fungerer leder til et Japan-scenario for Norge. Et scenario hvor folk skjønner at inflasjonsmålet er dødt og gir opp troen på vår økonomiske fremtid kan styres som før.
Da er veien kort til store rentekutt. Ikke fordi det at det hjelper så mye. Men fordi myndighetene trolig er villig til å gjøre hva som helst for å holde inflasjonsmålets livsløgn levende.