En veteran fra norsk politikk sa til meg en gang at nordmenn er intensjons-etikere, ikke konsekvens-etikere. Det viktigste er at tiltak og bevilgninger ser fine ut, og har umiddelbar positiv effekt. De langsiktige konsekvensene er det ikke så nøye med.
Diskusjonen om sentralisering er et eksempel på at debatten skal følge en slags ‘åsiktskorridor’, eller meningskorridor, hvor alle er bekymret og ønsker i prinsippet endring, men uten å lansere forslag som endrer distriktenes skjebne.
I år er det om lag 200-230 kommuner som vil oppleve befolkningsnedgang. Befolkningsnedgang og forgubbing, all den tid gjennomsnittsalderen på de som flytter er lavere enn snittet i kommunene de forlater.
En selvforsterkende trend som ingen politiker tar tilstrekkelig på alvor. Skal du snu dette, må det radikale grep til, ikke bare gode intensjoner. Bør Norges befolkning sentraliseres til hovedstadsområdet, hvor det meste av veksten skal skje rundt Oslo-fjorden? Her finnes det ikke objektive svar.
Meningen er delte. Norge blir slik vi vil ha det. Men hva hvis vi vil gi kongeriket en annen skjebne?
Litt pussig er det at ingen lanserer forslag som i hvert fall setter seg som mål å kunne snu sentraliseringsbølgen. Ikke dempe eller lindre, men snu.
Ikke pene tiltak med de beste intensjoner, men inngrep som har avgjørende konsekvenser.
Skjebnen til pelsdyrnæringen illustrerer skillet mellom intensjons- og konsekvensetikk på en god måte. Pelsdyrfarmer skal legge i ned i Norge, men uten at bruken av pels nødvendigvis går ned. Trolig vil vi måtte importere skinn fra land hvor dyrevelferden er dårligere enn hos oss.
Med andre ord var intensjonene de beste, men konsekvensene negative for dyrevelferden. Hva verre er, koster denne overgangen penger. Penger som kunne vært brukt til litt av hvert. For eksempel det å redde liv. Poenget med å legge ned næringen er ikke å redusere lidelser til dyr, det er å få lidelsene litt på avstand. Tross alt, ingen forbyr salg av pels. Folk må få fortsette å gå i fine selskaper iført nye pelskåper. Et forbruk som en konsekvensetiker ville forbudt (eller hvis han er økonom, skattlagt).
Pelsdyrnæringens skjebne er ikke unik. Både når det gjelder, CO-2 debatt, oljepolitikk, kraftproduksjon og distriktspolitikk har vi lett for å miste av syne det at målet er å endre bruk og forbruk. Produksjonen av det vi skal bruke bør foregå der den er mest effektiv, enten det er snakk om kroner eller CO2- utslipp. Bruken av det vi ønsker mindre av, kan vi derimot med fordel redusere.
Men en økonom er ikke glad i å forbud. Vi foretrekker å skattlegge det vil ha mindre av og subsidiere det vi ønsker skal tas mer i bruk. At pelsdyrnæringen får yrkesforbud, mens dieselbiler i byene, som jo forkorter livet til tusenvis av nordmenn, tillates, forteller egentlig alt om hvor (lite gjennomtenkt) yrkesforbudet er.
Her er en serie juleblogger hvor jeg også prøver å knytte ulike idealistiske forslag sammen. Både når det gjelder CO2, distriktspolitikk og inntektsfordeling. Et forsøk på nytenking som kanskje ikke alle vil syntes er så kjekke.
Noen vil påpeke at det er typisk for oss 55 åringer å bli mer glad i konsekvensene. Miste troen på intensjonsetikk. Miste håpet om at tro kan flytte fjell. Enig i det.
Gretten gammel gubbe har jeg blitt. Men husk mine intensjoner er de beste. Konsekvensene? Ja, det ja, får bli som det blir i de kommende blogger, nå ved årsskiftet.