Tid for en mer radikal distriktspolitikk?

Det er med litt oppgitthet at jeg leser om sentralisering, uten at de som vil bygde-Norge vel tør å ta i litt for å løse hovedutfordringen med vår regionalpolitikk: Det at befolkningen, og dets velstand, sentraliseres til områdene som omkranser Oslofjorden.

Dagens tall fra Statistisk Sentralbyrå er sterk kost. Viken (inklusive Oslo) står for 70 pst av befolkningsveksten i Norge i årets tre første kvartaler. I de fleste fylker er det kun befolkningsvekst i regionale hovedsteder. Mye av Norge forgubbes og dør ut.

Det virker nesten som om nordmenn nærmest bevisst lukker øynene for sine to selvmotsigende ønsker. Ønsket om å bygge ut og forskjønne vår fantastiske hovedstad, kan ikke kombineres med en drøm om at resten av landet skal blomstre, nå som befolkningsveksten i det samlede kongerike er så lav som den er nå.

Ikke noe objektivt galt med å utvikle Oslo til en storby, men da må en samtidig akseptere at mesteparten av befolkning om noen generasjoner vil befinne seg i hovedstadsområdet. Vi er jo bare drøye fem millioner sjeler.

Hva velger du? Metropol, eller distriktsutvikling? Jeg hørte nylig en fremtidsforsker (fra Asia) si at en storby må ha 5-6 millioner innbyggere for å nå kritisk masse. Det kan vi få til. Vi får plass til hele Norges befolkning rundt Oslofjorden hvis det er det som er ønskelig. Uten at det uttales av noen, er det den veien høna sparker. Som Bygdeforsker Maria Almli skrev i sin kronikk i Nationen mandag 11 november: Norge satser ikke på hele landet. Vi bare later som.

Alternativt kunne man flyttet Storting, Regjeringskvartal, NRK og flere departement ut av hovedstaden, men nei, da ville Oslo bli for svakt. Et mer desentralisert Norge vil trolig medføre at vi mister noe av det sterke fokuset på internasjonale satsinger og relasjonsbygging som våre politikere har i dag. Stor skade vil mange si. Andre vil påpeke at u-hjelp, bistand og fredsarbeid bare rammes av de samme kreftene som bønder og industriarbeidere lenge har slitt med: Globalisering! Med store velutdannede middelklasser under etablering i de fleste fremvoksende økonomier. Middelklasser som ikke har ønske om, eller behov for, nordmenn i gatene.

Vel, uansett, det var mitt hjertesukk: Det er bare å innse at alle partier vil ha de viktigste statsfunksjoner, kulturtilbud, og de største konferanser i hovedstaden, noe som avler behov for store mengder, medierådgivere, konsulenter og advokater i sitt nærvær. Når Oslo skulle være Europas Miljøhovedstad i år ble ikke akkurat spart på konfekten. Å satse på Bodø som Europeisk Kulturhovedstad vil selvfølgelig svekke stillingen til Oslo. Ja, nettopp derfor ble ikke det noe av!

De som vil endre på denne skjebne, må tenke mer radikalt. Ikke bare ved å flytte overnevnte offentlige funksjoner ut av Oslo 1 (noe som vi trolig kunne spare milliardbeløp på), men også ved å tenke annerledes på overføringer til distriktene. Labour i Storbritannia vil flytte sentralbanken til Birmingham. Kanskje vi kunne flytte Norges Bank og Finanstilsynet til Nord-Norge?

Og her er min andre kjepphest: Vi hjelper ikke distriktene med store investeringstilskudd til landbruket som bare bidrar til rasjonalisering med behov for færre bønder. Ei heller ved å tviholde på offentlig kontorer som tiden har løpt fra. Det vi bør gjøre er å satse på å skape nye næringer, samt beholde de gamle som faktisk er lønnsomme. Pelsdyrnæringen, vindmøller og oljeboring i Lofoten kan ikke velges bort uten at Distrikts-Norges sitt næringsliv svekkes. Strømkabler til utlandet øker inntektene i distriktene.

Et av de største problem vi i dag har er at befolkningen i distriktene sakker akterut inntektsmessig. Kan en ikke satse på borgerlønn for å rette på dette? Alaska, en oljerik delstat i Donald Trumps USA, gir 20 000 NOK i året til alle voksne. En ordning vi lett kunne kopiert i utvalgte deler av distrikts-. Det burde heller ikke være noen stor utfordring å hjelpe bøndene bli rikere.

Fremfor å gi dem investeringstilskudd kunne også de få en slags borgerlønn, gjerne med landskapspleie og kulturbygging som argument.

Folk fleste gir litt blaffen i hvor mye kjøtt som produseres, men ønsker at norske gårder og deres grender skal bestå. Faktisk kan tiltakene samordnes. Skaper en milliardverdier på upopulær næringsvirksomhet i distriktene, kan overskuddet som da oppstår deles ut lokalt.

Listen over politisk umulige, men effektive tiltak er lang.

Uansett kommer en ikke utenom at vi må gjøre noe med innvandringspolitikken hvis bosettingen skal opprettholdes over tid. Man trenger ikke nødvendigvis satse på flyktninger. Også andre må kunne få flytte hit og realisere sin Norwegian Dream!