Da presten Benjamin Sigismunds hestevogn nærmet seg Røros, ble han slått av den sterke kulden som vinden røsket til med, i hele hans familie. En kulde som var like ubehagelige, slik Falkberget skildrer den i Den Fjerde Nattevakt, som den varme jeg møtte sist tirsdag, da jeg gikk på talerstolen i lokalene til Røros-Meierier.
Makroøkonomer har i dag på mange måte tatt over prestenes rolle, med formaninger om hardt arbeid, lav gjeldsgrad og irettesetting av alle disse uskikkelige politikere som er for lemfeldige med bruken av offentlige midler. Men det er mer: Vi må alle frykte inflasjonen – det at den blir for høy. Nei, måtehold er målet: 2 pst inflasjon. En pussig religion.
Men reisen min begynte før dette, begynte i Ørskog hvor jeg hadde gleden av å delta på strategiseminar. Et av temaene her var Finansdepartementets nye kapitalkrav til bankene. Kapitalkrav som skal straffe småbanker. Gi dem en klump om foten. Banker som betjener distriktene, deres husholdninger og bedrifter. Holder liv i idrettslag og kor. Forstå det den som kan.
Byråkratene som lager disse regler, er mine gamle kollegaer fra den tid jeg var med i menigheten. Menigheten som tror på inflasjonsmål, og hvor viktig det er å styre sentralt fra et allmektig Finansdepartementet. Nå tror jeg ikke lenger. Tror ikke på at inflasjonen noensinne blir problem igjen. I hvert fall ikke i Distrikts-Norge. Klarer ikke se poenget med byråkratenes katekisme. Enda merkeligere er det at politikere som jo gjerne vil oss alle godt, akseptere at byråkratene tar de skjellsettende avgjørelsene for distrikt-Norges fremtid, mens de selv bare deltar i ulike teatralske TV-debatter. Kanskje noen av disse politikere ville se seg tjent med å hospitere i en lokal sparebank?
Bare være der noen dager for å se hva bankene strir med, når de skal hjelpe lokalsamfunn blomstre. Mandag møtte jeg denne gjengen til debatt om distrikt-politikk i Tromsø. En debatt med folk som var både bedre skolert og med mer erfaring enn jeg hadde. Flinke folk som kunne mye om innovasjon, med løfter om storsatsing på bredbånd.
Men dessverre har jeg også mistet troen at de gamle tiltakene virker. Tror heller ikke en Nord-Norge-bane blir noen stor suksess. Det må mer til enn raus samferdselspolitikk for å stoppe flyttestrømmene sør-over.
Kontrasten til andre lands politiske debatter er stor. I USA har demokratene valgdebatter hvor kandidatene til presidentvalget neste år, fritt diskuterer borgerlønn, sletting av all studiegjeld og fri helsetjenester til alle. Tabu-emner for bare fire år siden. Så jeg prøvde å være radikal. Saken er jo enkel, hvis du ønsker at flere folk skal bo i Finnmark så betaler du dem for det. Betal folk for å bo. Ender du opp med for mange finnmarkinger et år, kutter du borgerlønnen. Er det for få – så øker du den.
BUUH, var reaksjonen fra ekspertene! Vel, vi har alle våre kors vi må bære.
Tirsdag var jeg som sagt i Røros, hvor jeg også hadde den gigantiske glede av å få høre Arve Tellefsen, m ensemble, spille i Røros kirke. En kirke som var fullsatt av godt voksne mennesker. Røros har tiltrukket seg nye gamlinger i senere år. Folk som har solgt eneboligen i Oslo og kjøpt seg en stue i bergstaden som gir dem mulighet til å utnytte områdets vakre natur og rike kulturtilbud. Kanskje det var en ide? Løse boligmangelen i hovedstaden ved å støtte folk som har lyst til flytte ut på bygda i godt voksen alder?
Siste stopp på reisen var Orkdal, hvor jeg fikk den ære å tale ved Thams-konferansen. En konferanse om gründervirksomhet, næringsliv, og selvfølgelig: Christian Thams. En arkitekt, industrigründer og levemann som til og med bygde sin egen jernbanestrekning. Fra Løken Gruve til Orkdals havn. Et rike som nå samles til en ny storkommune, med det amerikansk-klingende navnet: Orkland. En kommune i sterk vekst.
Nå med en nysatsing selv Christian Thams ville blitt imponert av: Norsk Kyllings milliardsatsing på en ny energieffektiv kyllingfabrikk i Orkdal.
Vel tilbake i kontorstolen, blar jeg litt i regjeringens nye distriktmelding. En melding som preges av at distriktspolitikk er blitt et stridstema i den offentlige debatt. Her er mitt råd, la folk i distriktene bestemme mest mulig selv. Over pelsdyrfarmer, småkraftverk, kredittgiving i banker, over sine egne stønader. Folk i Oslo har ikke god nok informasjon å styre distriktenes skjebne. Distriktene trenger trolig ikke flere prestisjeprosjekter, men det de må ha er mer folk. Folk av alle slag, gjerne fra alle verdens hjørner, som har lyst til å slå seg ned og leve det gode liv. Jeg bare ønsker alle politikere lykke til med jobben.
Ha tro på mennesket. Del ut penger litt her og der og se hva folk finner på. Det er ikke noe poeng, hverken ut fra inflasjonshensyn, av avkastingsgrunner eller av religiøse dyder, å bygge opp en stadig større beholdning av obligasjoner med negativ rente som kupong i vårt svulmende oljefond.
Det er som milliardæren John Paul Getty sa det:
Penger er som gjødsel.
Samler du det opp i en stor haug – så stinker det! Sprer man det utover kan midlene gjøre stor nytte for seg. En metafor som kunne stått i den hellige bok.