Akkurat hvordan vi kommer i mål er ganske uklart, men alt ligger nå til rette for at vi får lavere renter i Norge. Senere, heller enn før, men nesten garantert – en eller en annen gang i fremtiden.
I skrivende stund legges det ut et 20-årig boliglån med fastrente på null-komma-null i rente i Danmark. Dette fordi obligasjonsrentene her har negativ rente. Smatt på den. Garantert ingen boligrente å betale de neste 20 år. Likevel er det ikke særlig sannsynlig at danskene biter på, og øker sine allerede store boliglån dramatisk.
Danskene skjønner at de er et aldrende og forgjeldet folkeslag med et konkurransesvakt næringsliv. Et lite land bundet til et EU som har en usikker fremtid. Men fint er det i Danmark. Det var, er, og vil trolig alltid forbli nordmenns favoritt som ferieland. Alltid uansett.
Alt dette kunne en si at gjelder Norge også, men her har befolkningen ståltro på at vi kan lage vår egen fremtid. Vår egen økonomiske vekst og inflasjon. Et flott inflasjonsmål på 2,0 pst. En vakker illusjon. Vakker, men farlig. Akkurat hvordan den neste nedtur i norsk økonomi spiler seg ut er uklart. Men dens røtter blir garantert det at overoptimistiske forventninger brister.
Hvilke forventninger skal briste?
For å ta det meste åpenbare. Når rentene i utlandet i våre naboland stort sett er negative må bruken av oljepenger reduseres, hvis vi skal opprettholde nivået på oljefondets reelle verdi. Det som var en uttaksregel på 4 pst av oljefondets hovedstol, og som ble redusert til 3 pst for noen år tilbake, vil før eller siden måtte reduseres videre, trolig til 2 pst. I så fall må finanspolitikken holdes stram i flere år deretter.
Det blir da vanskelig å bruke skatteletter til å hjelpe økonomien. Rentekutt må til.
Den andre forventningen er oljeprisen. En pris som er på vikende front til tross for at veksten i verdensøkonomien fortsatt er god. Vikende til tross for at store produksjonsland som Venezuela, Iran og Libya mer eller mindre er utestengt fra oljemarkedene. Bare tenk deg hva som skjer med oljeprisen hvis verdensøkonomien svekkes, samtidig som disse tre landene slippes til oljemarkedene igjen, med sine enorme produksjonspotensialer. Den langsiktige likevektsprisen på olje er neppe mer enn 50 USD per fat i reelle termer, spør du meg. Alt dette vil komme som et sjokk på den norske elite.
Årets gode lønnstillegg avløses selvfølgelig av lavere lønnskrav, men mer grunnleggende, av enn større og sunnere skepsis til at Norge virkelig er annerledeslandet.
Drømmen om at vi er verdensøkonomiens Severin Suveren faller i grus. Og ja, vi vil angre oss på våre uhåndterlig store lån, altfor dyre boliger, alle hyttene vi har kjøpt. Hytter vi bruker to til tre ganger i året. Prosessen har vi sett før. Først smeller det. Deretter går vi alle gjennom de tradisjonelle emosjonelle svingninger med forferdelse (å nei og nei så mye penger jeg har lånt), sinne (hva galt har lille jeg gjort for å fortjene en skjebne som gjeldsslave), resignasjon (jeg må prøve å leve videre) til endestasjonen: Den lyse gråe hverdag hvor du verdsetter alt det fantastiske dette ufattelige vakre landet vi bor i har å by på. Uansett hvor mye gjeld du måtte ha.
På den lyse siden, kan man kutte kraftig ned på bompengesatsene. Den milliarden man låner for å bygge en bro til Skværivikis 34 innbyggere koster det tross alt fint lite å låne.
I siste instans blir nordmenn flest som folkeslagene i våre naboland. – Null i rente, kom og lån! Ropes det fra bankenes reklamer. Men folk kommer til å takke nei. Vi har nok gjeld fra før.
Som sagt så er veien til store rentekutt i Norge, og kanskje til negative renter uklar. Når og hvordan det skjer er ikke godt å vite, men ganske så sikkert så kommer renten i Norge kraftig ned. Kanskje senere enn før – en eller annen gang i fremtiden. Men det er fint i Norge. Utrolig fint. Det var, er og forblir et av verdens beste land å bo i. Selv om boliglånsrenten kryper ned mot null. Mitt favorittland. Alltid uansett.