Kinas kamp mot klokka

Mye spalteplass vies til handelskonflikten mellom USA og Kina:

  • G20 -møtet
  • Hva er kinesernes neste utspill?
  • Donald Trumps siste tweet
  • Børssvingninger i kjølvannet av disse

Men hva er den underliggende drivkraften bak kinesernes handelspolitikk?

Hvilke mål ønsker de å oppnå? Mål som har dype historiske røtter. Kina var på 1400-tallet verdens største økonomi, overlegent vesten på mange måter.

Men i 1421 beordret imidlertid den nye keiser (av uforståelige grunner) å gjøre slutt på kinesernes omfattende reise- og handelsvirksomhet. Kina skulle lukkes, da det hadde nok hjemme av det meste befolkningen kunne trenge. En flere hundreårige lang selvpålagt isolasjon fulgte.

En isolasjon kineserne angrer bittert på i dag. I disse år utviklet Europa seg til å bli et teknologisk avansert, aggressivt, og til tider blodtørstig kontinent.

En aggresjon som også nådde Kina på 1800-tallet. Under de to opiumskrigene (datidens handelskriger) ble kinesernes svake sider blottlagt, med kapitulasjon som resultat. Ikke bare for engelskmenn, men også for andre europeiske kolonimakter, og senere, på 1930-tallet, det forhatte japanske herrefolk. Ikke uten grunn blir årene fra 1840- til 1940-tallet av kineserne kalt for ‘ydmykelsens århundre’.

Etter noen tumultrike ti-år med Mao Tse Tungs impulsive styre, kom den gamle kommunistkjempen Deng Xiao Ping til sin rett som Kinas leder på slutten av 1970-tallet. Under hans styre skjøt moderniseringen av Kina fart, godt hjulpet av en ydmyk utenrikspolitikk som lot Kina spille en underordnet rolle i globale kriser, bare Kina fikk bygge seg sterkere.

Dengs katastrofale invasjon av Vietnam i 1979 lærte han at Kina måtte styrkes økonomisk, før det kunne takle internasjonale militære konflikter. Dengs etterfølgere jobbet målrettet etter samme oppskrift, med en intens satsing på privatisering, økt eksport, og satsing på utdanning som verden neppe noensinne igjen får se i samme skala.

Dessverre var vestlige idealer i Kina en av Finanskrisens største tap. Vestlige liberale kapitalistiske systemer falt i popularitet da Lehman kollapset. Kapitalismens forkjempere i Beijing ble sjaltet til side. Det var statskapitalistiske banker og foretak som berget Kina gjennom finanskrisens første år.

Med Xi Jinping fikk Kina i 2012 en ny type leder som tok nye steg vekk fra vestlige idealer. ‘Et større Kina’ var hans patriotiske slagord da han ble valgt, med sterke nasjonalistiske understrømninger. Kina skulle ta sin rettmessige plass blant stormaktene, med en gjenreising av formann Maos tapte ære, og en ny global selvhøytidlighet, som Deng neppe ville ha likt.

Et forsøk på å ta igjen det tapte siden 1400-tallet – før tiden renner ut. For Xi er i tidsnød. Saken er den at Kina har en av verdens raskest aldrende befolkninger. Allerede i 2030 vil en tredjedel av befolkningen være pensjonister. Kina har dårlig tid, hvis de noensinne skal ha håp om å ta igjen vestlige levestandarder – og militær styrke.

Kina burde ha satset på samarbeid med sine mange venner i vesten, men her har de vendt ryggen til. Derfor bruker de ufine metoder i handel, i sine internasjonale forbindelser og i sin neglisjering av gamle maritime avtaler.

‘Hvorfor skal vi i Kina med 1,3 milliarder mennesker ha så lite strandlinje der hvor f.eks. bittelille Norge har enorme havområder å boltre seg på?’

Like det eller ei, Kina har slått seg vrang. Vil om nødvendig trosse internasjonale avtaler og konvensjoner, for å bli sterkest mulig, både økonomisk og militært.

Slaget står ikke i dag. Dette er en langvarig kamp mellom vesten og Kina, som trolig vil prege det meste av 2020-tallet, uansett hvem som måtte styre i Kina, USA eller i Europa for den saks skyld. Dagens handelskonflikt er bare forpostfektninger på de brytninger vi har i vente, der Kina kjemper med alle midler for å unngå å bli en aldrende nasjon, før de rakk å bli rike. Aldrende, før de rakk å gjenvinne sin gloriøse stilling fra 1400-tallet.

Slaget står ikke i dag. Dette er en langvarig kamp mellom vesten og Kina, som trolig vil prege det meste av 2020-tallet, uansett hvem som måtte styre i Kina, USA eller i Europa for den saks skyld. Dagens handelskonflikt er bare forpostfektninger på de brytninger vi har i vente, der Kina kjemper med alle midler for å unngå å bli en aldrende nasjon, før de rakk å bli rike.

Unngå å blir aldrende, før de rakk å gjenvinne sin gloriøse stilling fra 1400-tallet.