En kjetters betraktninger av europeiske pengepolitikk etter NFF-kurs i Paris

«plus ça change, plus c’est la même chose»—»Jo mer verden forandres, desto mer forblir den som den var,» (Les Guêpes, July 1848).

Vel tilbake fra NFFS sommerskole i Paris, er det ikke til å underslå at ens syn på Euroens fremtid har endret seg. Ikke ved at jeg mener noe annet om rentene enn før. Tvert imot er jeg blitt litt mer sikker i saken. Forstokket – vil mine kritikere kunne kalle meg.

Sommerskolen begynte med en debatt mellom tungvektere om Brexit. En debatt som var preget av økonomers oppgitthet over britenes utbrytertrang. En gallup som viste at to tredjedeler av pensjonistene stemte for Brexit, mens bare en tredjedel i gruppen 18-24 gjorde det samme. Forskjeller som viser hvilken nostalgisk reise Brexit blir. En Brexit som trolig blir et nytt hardt tilbakeslag for europeisk økonomi, hvis den skulle bli av den harde sort, noe som blir stadig mer sannsynlig.

Det pengepolitiske foredrag ble presentert av en tysk professor, Prof. Dr. Leef H. Dierks som viste sine vurderinger av ulike kandidater til rollen som sjef i Den Europeiske Sentralbanken (ESB). Det viktigste med den nye sjef Christine Lagarde er ikke at hun er ESBs første kvinnelige sjef. Ei heller at hun er advokat.

Hovedpoenget med hennes kandidatur er at hun blir den første politiker (som forhenværende fransk finansminister) som bekler rollen som Europa fremste sentralbanksjef. Politikere inn, sentralbankekspertise ut. Det er bare å vende seg til det. Tyrkia og USA ønsker det samme.

Rentemarkedene reagerte fornuftig nok på Lagardes utnevnelse med å sende italienske og andre usikre statsrenter kraftig ned. Franskmennene fikk det som de ville. Ingen må tro at Lagarde kommer til å straffe sine uansvarlige politikervenner i sør, med rentehevinger eller annen form for innstramninger i pengepolitikken.

Reformiveren kan få seg en knekk av snillisme i pengepolitikken, men med sentralbanken på laget, med Hellas i folden, og britene ute, står faktisk Euro-landene i dag mer samlet enn noen gang. Valgskredet til det greske konservative partiet Nytt Demokrati, vil trolig gi EU-utvidelsen i Balkan en ny giv. Den hardt prøvede greske økonomi står trolig foran en langvarig opptur.

Men Euro-rentene ville neppe endres mye av små lands seire. Trolig vil rentene forbli negative det meste av 2020-tallet. Myndighetene påvirker kredittmarkedene nå i hovedsak gjennom reguleringer, med MIFID, ESAF og andre reguleringer. Fornuftige reguleringer som imidlertid har den bi-effekt at kredittveksten dempes, innovasjon reduseres.

En spennende debatt om ESG-investeringer, ledet litt til samme konklusjon. Det er bare altfor mange investeringer som en av miljøhensyn kan si nei til, enn de som promoteres av samme grunn. Nedstengning av en kullgruve slår hardt på BNP. Finansieringen av et yoga-studio betyr langt mindre .

I helgen kom også Deutsche Banks planer for restrukturering av bankens virksomhet. Tysklands ledende bank gir opp satsing på global aksje- og derivathandel, men vil heller konsentrere seg om mer tradisjonell bankvirksomhet. Nok en fornuftig avgjørelse som har den bi-effekt at banken vil redusere europeiske foretaks adgang til risikokapital.

Innimellom slagene ble det mye lesing om President Emmanuel Macrons prøvelser. Frankrike håper på nye reformer, av typen pensjonsreformer, som andre land for lengst har vært tvunget til å gjennomføre. Lykkes Macron med sine mange reformer vil neppe den økonomiske veksten øke med det første, men fransk økonomi vil få en mer langvarig, en mer bærekraftig, oppgangsperiode. Uansett får han en vennligsinnet sentralbanksjef i Frankfurt å støtte seg på.

De økonomiske nøkkeltall fortsetter å tikke inn. Tysk ordreinngang til industrien falt med uventet sterke 2,2 pst i juni, og Italia viser en kraftig nedgang i allerede altfor lave fødselstall. I 2018 var det en kvart million flere italienere som døde enn som ble født. 167 000 italienere ga opp gamlelandet og utvandret.

Med en slik demografisk utvikling, hvor befolkningen svinner hen, er og blir den normale BNP-veksten i Italia faretruende nær null, selv ved evigvarende negative renter i sentralbanken. Et pan-europeisk problem.

Det er egentlig ikke godt å vite hva ESB, Bank of England, Nationalbanken i København eller Riksbanken i Sverige kan gjøre for å hjelpe europeisk økonomi fremover. Forslag mottas med takk.

Vår tyske professor avsluttet med oppriktig tvil om gyldigheten til gamle lover som den klassiske monetaristmodell:

MV =PT

Gjelder de fortsatt? Har de noen gang vært allmenne lover, eller har de kanskje aldri vært annet enn svakt funderte teorier?

Disse kjetterske tanker kommer samtidig som toppøkonomen Robert Barro lanserte sin brannfakkel i helgens Project Syndicate:

Kanskje renta ikke påvirker inflasjonen i USA?