Hva fallet i internasjonale renter betyr for norske renter

Negative renter i Europa ser ut til å ha kommet for å bli. I gårsdagens blogg påpekte jeg at den manglende avkastning på store deler av oljefondets portefølje tilsier at vi må stramme til på finanspolitikken over tid.

Nærliggende er det å tenke seg at vi går fra dagens regime hvor vi bruker 3 pst av oljefondets saldo hvert år, til å havne på 2ish som mål. Norges Bank får da to nye parametere å forholde seg til i tiden fremover. Mindre vekstimpulser fra finanspolitikken, og negative renter i våre naboland.

Hvordan skal man da sette de norske rentene?

Norge er litt i randsonen av et Europa som vi har mye til felles med, men samstundes er det mye som skiller oss. Europa er inndelt i ulike land som stort sett er rike, men som har betydelig forskjeller i næringsstruktur og finansielle balanser.

Særlig i Nord er det mange land som er lik oss, og likheten øker etter hvert som vekstimpulsene fra oljenæringen vår ebber ut. Våre naboland har ikke noe oljefond, men har gjennomgående store finansielle formuer i privat sektor.

Nedgangen i renter slår dermed direkte ut i reduserte inntekter for millioner av våre nabolands rentenister allerede i dag, men slår først ut her hjemme hvis, og bare hvis, handlingsregelen for bruken av oljepenger justeres ned fra dagens 3 pst.

Hvert prosentpoeng i nedjustering utgjør nær 90 milliarder kroner i redusert oljepengebruk.

Norske boligmarkeder påvirkes likeledes ikke av de negative rentene man har ute, med mindre Norges Bank tvinges til å slå følge over i negativt lende. Skulle Norges Bank før eller siden måtte ha samme innskuddsrenter som ESB, må renten på norske boliglån falle tilbake under ett prosentpoeng for de fleste nordmenn. En kraftig vekst i boligpriser i sentrale strøk vil da trolig inntreffe.

I dag er det gode konjunkturelle grunner til å holde et mye høyere rentenivå her på berget enn det vi ser i Frankfurt. I skrivende stund tikker det inn melding om en ny markert nedgang i arbeidsledigheten til 3,2 pst.

Skal en tro prognoser for norsk økonomi er utsiktene også lyse de nærmeste år. Men alle ser sårbarhetene vi har overfor utlandet.

Sårbarheter som kommer gjennom mange kanaler, hvorav bare den ene – elefanten i rommet – utelates fra alle diskusjoner.

‘The usual suspects’, ved en ny nedtur i internasjonal økonomi:

  • Oljeprisen, og andre råvarepriser, kan falle.
  • Eksporten av varer og tjenester kan gå ned i volum.
  • Kronekursen kan skyte fart noe som forverrer de to forannevnte utviklingstrekk.

Men det viktigste endring som kan skje, og for meg synes det nær uunngåelig, er en endring i folks langsiktige optimisme. Min elefant. Nordmenn har altfor høye langsiktige inflasjonsanslag. Vår evne til å påvirke vår egen inflasjon er langt mer begrenset på lang sikt enn det de fleste nordmenn, også de fleste makroøkonomer, legger til grunn.

I disse dager diskuteres det hvor mange renteøkninger Norges Bank rekker i denne sykel. Vel så interessant er det å diskutere hvor norske renter havner på lang sikt, si i årene 2025-2030. Før eller siden skal vi trolig ned på noenlunde samme rentenivå som våre naboland.

Forblir de europeiske renter i negativt lende, bør vi forberede oss på at det samme skjer her hjemme. Før eller siden. Vi bør legge om skattesystemet og handlingsregelen for bruken av oljepenger, slik at vi er godt forberedt på en norsk overgang til EU-liknende rentenivåer.