Bompengeaksjoner kaster søkelys på vår skjeve inntektsfordeling

Jeg har mange fine turer på mine besøk til ulike Eika banker. Kjører gjerne sent på kveld gjennom verdens vakreste landskap. Kjører alene med radioen på, uten fare for å møte sjenerende mange motgående biler.

Annerledes er det å kjøre jentungen på trening. I rushen mellom Bærum og Asker sentrum tar det gjerne en time å kjøre et strekk som uten kø ville ha vært unnagjort på 10-15 minutter.

Det til tross for at gjennomgangstrafikken i hovedstadsområdet har relativt høye bompengesatser. Takk og pris. uten dem, vill trafikken stått stille.

Kampen for lavere bompengesatser er i klartekst kampen for mindre økonomisk effektivitet. Lavere investeringer, dårligere veier og mer køkostnader. I sum: Fjerning av bompengestasjoner vil gjøre Norge fattigere.

Forsiden av Dagens Næringsliv preges av den grusomme nyhet at folks etableringsvalg påvirkes av bompengesatsene. Barnefamilier vil ikke bo der de belastes tungt for sine daglige gjøremål, til jobb, kjøpesentre og fritidsaktiviteter.

Men det er jo nettopp det som er poenget! Få folk til å flytte vekke fra der køene i utgangspunktet bare er så altfor store. Få dem til å flytte til distrikter hvor du hverken må betale bompenger eller slite med køkostnader.

Men bompengemotstanderne har likevel et trumfkort: Bompenger rammer fattige, og barnefamilier urimelig hardt.

Bompengeopprøret er derfor kanskje årets flotteste politiske begivenhet. Endelig er det mulig å sette fokus på praktiske problemer barnefamilier i Norge har. Dette kan imidlertid løses med allmenne skatteletter eller kutt i barnehagesatser eller egenbetaling til SFO. Må her få lov til å minne om undertegnedes kramgode forslag til bedring i småbarnmødres økonomi: en halv million per barn til mødrenes private fripolise for livsforsikring.

Inntektsfordeling i Norge må bedres, og det i småbarnfamilienes favør. Del gjerne ut mer penger – med helikopterslipp om nødvendig – men for all del bevar bommene!