Sentraliseringen av fremtidens boligbehov

I debatten om behovet for nye boliger starter man gjerne med utgangspunktet om at nye institusjoner må bygges sentralt, hvorpå behovet for sentrale boliger følger nærmest med logisk nødvendighet. En sentralisering som krever stadig nye investeringer i samferdsel, ny infrastruktur og nye bygg – sentralt.

I fjor sto Oslo og Akershus for om lag halvparten av veksten i Norges befolkning. Fortsetter hovedstadsområdet å sikre seg det meste av befolkningsveksten i kongeriket, blir behovet for nye boliger langt lavere enn før i andre deler av Norge.

Folketallet i Norge ser i årene fremover ut til å stige med omlag 25 000 – 30 000 per år, noe som er under det halve av hva det vokste med i de beste år.

Årsakene til dette er sammensatte. Det ser ut til at vi i år vil sende ut om lag like mange (ulovlige) flyktninger som vi tar inn. Samtidig holder fødselstallene seg lave. Kvinner ønske seg barn senere i livet enn før, og mindre barnekull enn mødrene sine i gjennomsnitt gjorde.

Tar en også ut storbyene Sandes/Stavanger, Trondheim og Bergen som alle har systematisk vekst i sine befolkninger, blir det ikke mye for resten av landet å dele på. Flere fylker har regelrett befolkningsnedgang.

En tragisk utvikling som heller ikke Oslo og andre storbyer tjener på. Professor Erling Røed Larsen har tatt til orde for at Oslos ulike kolonihager kan bygges ned til fordel for boligbygging. Trolig en nødvendighet skal Oslos befolkning kunne vokse som planlagt.

Det har lenge vært et stort press på Oslos få gjenværende lunger. Selv Frognerparken er betydelig redusert fra sitt opprinnelige omfang. Når alle andre grønne lunger er under press, hvorfor skal kolonihagene vernes?

Men Oslos befolkning må nødvendigvis ikke vokse sterkt. Det å samle muséer og statens sentraladministrasjon innenfor Oslos bompengering er skjebnevalg som kan endres. Her er det også penger å spare. Det nye regjeringskvartal blir om lag 3 ganger så dyrt som det kunne ha blitt, hvis man heller valgte å flytte ut av bykjernen.

Våre rikspolitikere, burde ikke ønske/akseptere at hovedstadsområdet MÅ stå for brorparten av vår befolkningsvekst. En politikk som medfører at kolonihagene trolig ryker, før eller siden. Bedre ville det ha vært om man klarte å spre de offentlige arbeidsplassene på en bedre måte rundt omkring i vårt langstrakte land. Men her er ingen politiske partier villig til å ta tunge løft.

Denne sterke urbaniseringen; sammenklumpingen av befolkningsveksten i noen få tettsteder og byer, gjør at man må være forsiktig med å bygge for mye nytt utenfor de heteste vekstområder. Bevares, det er behov for nye boliger i det meste av Norge. Man må bare ikke bygge for mye, med urealistiske håp til fremtidig befolkningsvekst.