Normale renter med unormale kapitalstrømmer?

Gir det mening å snakke om normale renter, når de finansielle ubalansene er store?

Kanskje er det bare så altfor menneskelig å søke etter normalitet der intet er mulig å oppdrive. Så også i rentemarkedene. Analytikere flest bruker ordet ‘normalisering’ nærmest som om det fantes et eller annet normalt balansepunkt for sentralbankrenter. Et rentenirvana. En tro som leder de fleste til å spå høyere renter i tiden fremover.

Men hva er normalt?

Årene etter den andre verdenskrig var en ganske så unormal periode i verdenshistorien, med gjenoppbygging av krigsskadde økonomier, globalisering og utbredt industrialisering som siden snudde til en ny tid. En tid med en mer sofistikert tjenestebasert økonomi i de fleste rike land.

Tidvis var det også høy inflasjon, og stor kapitalknapphet, hvor kun prosjekter med svært god forventet lønnsomhet fikk tak i investeringsmidler. I dette årtusen har det imidlertid utkrystallisert seg en rekke økonomier som kjører så store spareoverskudd, som så veltes ut i resten av verden, at de fleste rimelige formål har tilgang til kapital.

Overskuddslandene er land som aldri har tenkt å tære på sin finansformue, bare bygge opp større og større fordringer mot andre, noe som må motsvares av at andre land må sette seg dypere og dypere i gjeld.

Overskuddene på driftsbalansen i Nord-Øst Asia og Euro-landene (pluss Skandinavia og Sveits) er her de viktigste systematiske kildene til overskuddskapital globalt. De siste ti-år har overskuddene est ut, noe de fortsatt antas å gjøre skal en tro de siste anslag fra IMF. I senere år har disse land, og her holder jeg Kina utenom, bygd seg opp til å kunne leve som tidligere æraers landlige adelsfolk; av andre folks slit og svette. Norge med sitt oljefond gjør det samme. Derfor har jeg mine tvil om renten noen sine kan komme mye opp igjen.

En liten økning i rentene vil forverre denne balansen, alt annet like. Gjøre de finansielle ubalansene større, ikke mindre. Gjøre vår tids adel, inklusive Ola Dunk, rikere, på bekostning av hans kollegaer i underskuddsøkonomiene.

Nå kunne sterk økonomisk vekst og inflasjon i de gjeldsatte landene, som mer eller mindre tvinges til å ha evigvarende finansielle underskudd, ha gjort gjelda lettere å bære. Og i en viss forstand er det noe slikt vi ser i dag. Økonomier som er relativt vekststerke som USA, Storbritannia, Australia og Kanada, kjører alle med systematiske underskudd i sin utenriksøkonomi, med en samlet negativ kontantstrøm (driftsbalanse) på gode 700 mrd USD i år, skal en tro IMFs siste anslag.

En gjeldsoppbygging som er til å leve med så lenge den økonomiske helse er god, men som blir en tung bør hvis den økonomiske veksten skulle svikte. Over tid må imidlertid den økonomiske veksten og inflasjonen tendere ned.

Befolkningene vokser ikke like mye som før, med fallende yrkesbefolkning, og økende forsørgelsesbyrder, som resultat. I Japan og i det meste av Europa er rentenivået i dag negativt for de beste kreditter. I reelle termer har vi nå i Euro-området negative realrenter på minus 2 pst. Det uten at låneetterspørselen her øker nevneverdig.

Også i Norge er realrentene for statsobligasjoner for tida klart negative. Selv om Norges Bank får hevet sin foliorente både to og tre ganger til, vil vi havne rundt null som realrente for de sikreste gjeldspapirer.

Et regime med vedvarende lave realrenter har dramatiske implikasjoner for norsk økonomi. Farene ligger ikke i langvarig overopphetning av økonomien, med høy kapasitetsutnyttelse, inflasjon, stigende renter og i verste fall børskrakk som logiske implikasjoner. Nei, faren er heller for at overinvesteringer gir lav kapasitetsutnytting, deflasjonspress, marginskvis og konkurser der det sløses som mest med investeringsmidler.

Alle presstendenser som oppstår i perioder som nå, hvor investeringene i mørtel og stein er skyhøye, vil være av midlertidig karakter. Når vi nå en gang ikke klarer å skape ‘normale renter’, må en regne med at mye annet i samfunnsøkonomien også blir unormalt.