Kina driver fortsatt verdensøkonomien

I årene etter finanskrisen har verdensøkonomien fått store doser stimuli. Rentekutt nær sagt i alle land, og en sterk finanspolitisk stimulans, spesielt i Kina og USA.

I årets første kvartal ser vi imidlertid tydelig hvordan verden fortsatt er totalt avhengig av kinesiske stimuli, til glede for norske råvareprodusenter av alle slag. Og for alle nordmenn som jo nyter godt av sterke aksjemarkeder og høy skatteinngang til statskassen.

BNP-veksten i Kina er målt til 6,4 pst i årets første kvartal. Med en vekt på 19 pst av verdensøkonomien (målt i kjøpekrafts-justerte termer), står kineserne direkte for om lag en tredjedel av de 3,3 pst som verdensøkonomien antas å vokse med i år.

Indirekte er selvfølgelig effektene langt større. De fleste råvare-eksportører er avhengige av gode tider i kinesisk økonomi, både for å kunne eksportere sine matvarer, metaller oljeprodukter mm, men også fordi Kina er blitt en stor kredittgiver til fattige land i Asia, Afrika og Latin Amerika.

Verdensøkonomiens andre motor, USA, dabber av i år, etter et sterkt 2018, hvor BNP steg med hele 2,9 pst, blant annet takket være enorme skatteletter.

I år ventes det mer moderate 2,4 pst i BNP-vekst i Trumpistan, skal en tro et gjennomsnitt av estimater som Bloomberg har samlet inn. Med videre nedgang i BNP-veksten til 1,9 pst og 1,8 pst i årene deretter.

Japan og Europa derimot ventes å bidra med lite til verdensøkonomiens vekst i år, det til tross for at statsrentene her stort sett er negative. I morgentimene fikk vi nye depressive tall fra Euro-landene. For syvende måned på rad falt bilsalget i mars, med sterkest nedgang i Spania og kriserammede Italia.

Også i Kina faller bilsalget, men her stimuleres økonomien via både privat konsum (via billigere kreditt, og skatteletter) og nye satsinger på infrastruktur og tomme bygg. Kinas samling av 50 millioner tomme leiligheter skal vokse. 2019 tegner til å gi verdensøkonomien noe nær normal økonomisk vekst, men veksten i verden er altså like avhengig av Kina som den stort sett har vært siden 2008. I hvert fall nå som virkningen av Donald Trumps gigantiske underskudd i USAs statsbudsjett falmer.

Noen kaller det vi har i dag en sunn, normal økonomisk vekst i verden, men det føles litt ubehagelig å være helt og holdent avhengig av utvikling i et diktatur med stadig sterkere ensretting. Med en befolkning som har en svært så vanskelig strukturell utfordring: En aldrende befolkning som tar på seg stadig mer gjeld for å bygge tomme bygg for Kinas svinnende yrkesbefolkning.    

Kommer veksten til å ta seg opp i andre land? Trolig må vi se på Pakistan, India og store økonomier i Afrika for nye vekstimpulser. Imidlertid har både India og Pakistan rekordstore underskudd i sin utenrikshandel allerede, og nye runder med gjeldsfinansiert vekst er ikke sannsynlig.

Mange er skeptiske til å låne mer av et Kina som også fører en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk. En for stor utenlandsgjeld ansees å være en sikkerhetsrisiko. Veksten i Afrika og India vil være god, men neppe øke.

Derfor vil vi alle fortsatt være avhengig av at Kinas kommunistiske parti holder koken i årene som kommer. Klare med nye stimuli hver gang den økonomiske veksten i Midtens Rike dabber av.

Uten solid økonomisk vekst i Kina ville verdensøkonomien vært ille ute.