Drømmer utbyggere om elektriske boligsauer?

Inspirert av eiendomsdagene til Estate Media i forrige uke lager jeg en serie blogger, hvor utviklingstrekk i Kina var den første i serien. Spørsmålet som jeg forsøker å diskutere i de neste bloggene er hva ulike makro-aspekter kan bety for boligmarkedene.

Og det er ikke et marked, men ulike markeder vi snakker om. Før vi splitter litt opp må jeg imidlertid minne om at boligmarkeder er helt avhengig av utvikling i demografi og sysselsetting.

Det hjelper ikke hvor mange undulater og bikkjer det finnes. Man må ha mennesker til å bo. Og mennesker i arbeid for å kunne kjøpe boligene.

Det er også slik at når sentralbanken endre renten er det for å påvirke boligpriser og boligbygging. Boligsektoren er en av våre mest rentefølsomme næringer. Renten settes opp nå, i hovedsak for å dempe en lånefinansiert spiral opp på boligprisene. Dette er så dårlig nytt at noen utbyggere velger å lukke øra. Lam som ikke orker å høre om fårikål.

Utviklingen det siste året viser store geografiske forskjeller i våre boligmarkeder. Forskjeller som delvis avspeiler at det går bedre for næringslivet i enkelte deler av kongeriket enn i andre. Nord-Norge utmerker seg her med god boligprisvekst i det meste av landsdelen det siste år.

Men igangsettingen spiller også en rolle. Selv om oljebransjen har gode tider, er utbudet av boliger så stort i Agder-fylkene, Rogaland og Møre & Romsdal at prisene i beste fall står stille.

Episoder med overskudd av nye boliger er i sin natur midlertidige fenomen i kapitalistiske økonomier. Man bygger litt for mye, prisene faller tilbake, byggearbeidet stanser litt opp, for så avvente at tilbudsoverskuddet tørker opp. Hånden må få vokse inn i hansken, før man gi gass igjen og bygger mer.

Hvor er det nå størst fare for overskuddstilbud?

– Inte vet jag, som jeg sa denne dag i Strømstad. Det er på ingen måte bestemt av Gud.

Nei, det er egentlig opp til den kommune, utbyggere og banker å tilpasse byggingen av boliger til det underliggende behov. Ikke bygge for mye. De fire kommunene som var på scenen; Ullensaker, Vestby, og Oppegård & Ski (snart Follo), har i hvert fall planer om store volumer av boliger som skal ut i markedene.

Kvaliteten var det ingen som var nevneverdig bekymret for. Å gi blaffen i bomiljøenes kvaliteter er blitt en del av tidsånden. Politikere og professorer i hovedstadsområdet vil gjerne rive kolonihager, bygge høyhus, og rive gamle boligidyller nær trafikale knutepunkter til fordel for blokker.

Boligene som bygges skal selges som luksus, men uten kvaliteter som vil modnes og forskjønnes med årene. Faren er at mange av de høyt prisede prosjektene ender som fremtidens slumboliger. Det er som nevnt ikke godt å si hvem som blamerer seg ved å satse på maks volum, men minst kvalitet, for hordene av ukritiske kjøpere.

Men det her de store tapene for boligkjøperne kan oppstå. Derimot ser fremtiden lys ut for drømmeboliger i sentrale strøk som er moderat priset, med luft, sol og hyggelige alléer i nabolaget. They don’t make them anymore. Tvert imot.

I fremskrittets navn ødelegges slik idyller med støtte fra energiske politikere i alle politiske partier. Fremskritt kalles det. Men nettopp derfor blir de få idyller som blir igjen, desto mer verd.