Norges Bank har lenge vært en del av sentralbankenes kor. Fulgt notene som de store sangerne leverer.
Men ikke nå lenger. Norges Bank synger i år solo.
I løpet av årets første uker har ikke vekst-anslagene for BNP i ulike land endret seg så mye. Hos de fleste av våre handelspartnere er det blitt bitte- litt svakere. Her hjemme har både boligpriser, kredittvekst, inflasjonstall og BNP-vekst derimot vært sterkere enn ventet ved årsskiftet.
Den store endringen er imidlertid i pengepolitikken som understøtter de ulike lands økonomiske vekst. I USA, Europa, og landene i Asia er pengepolitikken lagt betydelig om i stimulativ retning.
I USA var de fleste guvernører i sentralbanken ved juletider klare for å heve renten to ganger i løpet av 2019. Nå, ved utgangen av mars, ser de ikke behov for noen hevinger i det hele tatt, mens markedene priser inn et par rentekutt i USA om ett års tid.
I Euro-landene, hvor i utgangspunktet ambisjonen om å øke rentene var langt mindre heroiske, ser det ut til at vi må vente på neste konjunkturoppgang før innskuddsrenten i Den Europeiske Sentralbanken på minus 0,4 pst kan økes. I Bank of England vil BREXIT, enten den er hard eller myk, stoppe fremtidige rentehevinger, og muligens tvinge frem nye kutt. Japan har gitt opp å stramme inn på klodens kanskje mest ekspansive pengepolitikk osv.
I sum har altså prognoser for god BNP-vekst med en noe strammere pengepolitikk blitt avløst av reduserte BNP-anslag med tilhørende vesentlig lavere renter enn antatt. Egentlig en ganske så dramatisk endring i vurderingen av verdensøkonomiens styrke. Hadde sentralbankene holdt sine renteløfter fra juletider, ville verden allerede vært i en alvorlig lavkonjunktur.
Verdensøkonomien er med andre ord fortsatt avhengig av store mengder rentedop for å holde en moderat marsjfart. Dosen må økes fra i fjor til år, ikke reduseres slik vi tidligere trodde.
For Norges Bank er utfordringen at realrentene i våre naboland trolig blir klart negative det neste ti-året. Mindre viktig, men fortsatt av betydning, er det at USA ser ut til å gå mot et eller to rentekutt det neste året, skal en tro dagens markedsrenter.
Over tid er det da vanskelig å tenke seg at Norge kan ha realrenter vesentlig over null. Et scenario som nærmest garantert leder til altfor mange lånefinansierte investeringer i utallige virksomheter og ikke minst i boligmarkedene.
Norges Bank spår tre rentehevinger de neste par år. Enten stoppes Norges Bank av kronekursen, eller av svakere innenlandsk utvikling. Hvis intet skjer er vi på vei mot 1,75, pst i foliorente eller høyere. Selv hadde jeg ved juletider mest tro på at en markert styrking av kronekursen ville bli bremsen.
Norges Bank spår tre rentehevinger de neste par år. Enten stoppes Norges Bank av kronekursen, eller av svakere innenlandsk utvikling. Hvis intet skjer er vi på vei mot 1,75, pst i foliorente eller høyere. Selv hadde jeg ved juletider mest tro på at en markert styrking av kronekursen ville bli bremsen.
Nå ser det ut som om svakere innenlands etterspørsel blir bøygen for nye rentehevinger. Igangsettingen av boliger blir nok viktigere enn utviklingen i boligprisene fremover. En igangsetting som ser ut til å være 20 pst lavere i februar i år enn samme måned året før, skal en tro foreløpige tall fra Boligprodusentenes Landsforening. Fasiten får vi om noen måneder fra Statistisk Sentralbyrå.
Viktigst blir imidlertid arbeidsmarkedet. Både veksten i sysselsettingen og lønnsveksten. Norges Bank bør være forsiktig med å ekstrapolere et godt lønnsoppgjør i NHO-området. Også sommeren 2008 var lønnsveksten god.
Detaljhandelen har neppe mulighet til å være rause i år, og byggebransjen topper i år, med et markert fall i vente for aktiviteten neste år.
I det hele tatt blir Norges Banks reise mot høyere renter enn nokså ensom opplevelse. Uten hjelp fra utlandet eller fra innenlandsk etterspørsel. En soloreise som de gjerne kan droppe.
Det er selvfølgelig aldri for sent å snu, men mye tyder på at den første reaksjonen på dårligere tider i Norge, i år og neste år, neppe blir rentekutt.
Kanskje regjeringen fortrekker å gi noen milliarder kroner i skattelettelse i stedet?
Norge er jo i den unike situasjon at vi kan bruke både pengepolitikk og ekspansiv finanspolitikk etter behov. Det siste virkemiddel har jo ikke våre gjeldssatte naboland. Etter at Norges Bank nå har gått solo, kan turen til neste år være Finansdepartementet ved Siv Jensen.
Noen tusenlapper i skattelette, eller et par rentekutt? Hva foretrekker du?
Vi som foretrekker skatteletter gleder oss til å høre Finansministeren synge solo. For heller ikke i finanspolitikken har våre naboland mye å gå på, bare de av oss med oljefond å øse av.