Det lages i disse dager mange heroiske analyser som diskuterer årets fenomen i det amerikanske obligasjonsmarked for statspapirer: Invertering.
Dette er perioder hvor de lange renter ligger lavere enn de korte. Akkurat hva fenomenet skyldes, og hva det betyr for verdensøkonomien fremover, strides de lærde om.
En vanlig konklusjon er at inverteringen er et illevarslende tegn for fremtidig økonomisk vekst. Så ille at noen konkluderer at vi er nærmest garantert å få en resesjon (;to kvartaler med negativ BNP-vekst) i verdens største økonomi: USA.
Her er det ikke plass til å kommentere alle analysene, bare notere noen basale ( banale) poeng når det gjelder hva en invertert avkastningskurve innebærer:
- Hva markedsaktørene forventer kan være så mangt, men prisene i obligasjonsmarkedene har tatt høyde for en nedgang i de korte rentene fremover.
- Selv uten kutt i de korte rentene er pengepolitikken lagt om i ekspansiv retning. Det er billigere å låne enn det var ved siste årsskifte, bare du velger å låne langt fremfor kort. Småsparerne går usikre tider i møte, med gradvis mindre avkastning på sine sparemidler.
- Det er aldri gitt av gud at en resesjon må komme. Mennesker kan gripe inn og hindre kriser. Sånn sett er alle kriser og konjunkturnedganger resultat av myndighetenes agering, eller manglende sådan. Alltid uansett.
Den enkle over-/under-skudd analyse av verdens sparemarkeder gir som konklusjon at vi trenger negative realrenter i de vestlige finansmarkedene for å holde den økonomiske veksten oppe i tider som nå. Dette fordi den normale økonomiske veksten, og inflasjonen, er svak samtidig som spareiveren er stor. Tidvis blir det rett og slett for mange sparemidler som jager for få sikre statspapirer.
Rentene som materialiseres avhenger av hva folk gjør med inntektene sine. Sparer de for lite må rentene opp for å begrense bruken av de knappe midlene. Fortsetter spareoverfloden må rentene derimot falle videre.
Men det kan godt hende at rentebunnen i USA er passert for i år og at den inverterte avkastningskurven først gjør seg gjeldene for alvor i 2020 eller senere. Som sagt så er allerede rentene på lange boliglån markert lavere i dag enn de var ved årsskiftet.
En rentenedgang som allerede nå gir en sterk økning i etterspørselen etter boliglån i USA, og selvfølgelig en nedgang i amerikanernes historisk lave finansielle sparerate.
Den viktigste effekten av lavere renter på amerikanske statsobligasjoner, og eventuelt nye rentekutt i USA, får vi imidlertid trolig i resten av verdensøkonomien, all den tid mange fattige land som normalt utsteder statsobligasjoner av tvilsom kvalitet nå kan låne billigere i dollarmarkedene enn de kunne for bare få måneder siden. De kan nå fortsette å låne opp til pipa for å finansiere overforbruk, utdanning og investeringer i mørtel og stein.
Kan økningen i låneetterspørselen bli sterk nok til at vi får en real rekyl i lange renter?
Ja, hvis USA, Kina eller andre stor økonomier bestemmer seg for å virkelig ta hardt i når det gjelder nye lånefinansierte stimuli kan så mangt skje med de lange rentene.
Stimuli som er store nok til å redusere landenes spareoverskudd og suge opp verdens samlede finansinvesteringer.
Uansett. Det er verdt å merke seg at verdensøkonomien på ingen måte er sunn. Kun gigantiske stimuli i mange land hindrer en verdensomspennende resesjon allerede i år.
Tenk deg hvordan den økonomiske veksten globalt hadde vært uten:
- 1000 mrd dollar i årlige statsfinansielle underskudd i Trumpistan.
- Motsvarende 200 milliarder USD i skatteletter, som Kina gir i år.
- Negative renter i Japan og i det meste av Europa.
- Enorme kjøp av ulike verdipapirer i en rekke sentralbanker.
Alt dette i forkant av den globale eldrebølges fråde. Mitt tips er at stimuliene vi har fått i år bare er en forsmak på hva som må komme senere skal verden unngå en ny nedgangskonjunktur i kommende år.
Blir ikke sparemidlene sugd opp av ekspansiv finanspolitikk kommer nok rentenivåene til å nå nye bunner i kommende år.