Norges Banks reise

by | 17. February 2019 | Uncategorized

Ved årsmiddagen til Norges Bank forleden, hadde jeg den store glede av et gjensyn med min gamle professor Kalle Moene.

Den gang jeg studerte, underviste han i noe som het Økonomiske Systemer.

Det var kommunisme, kapitalisme og alle avarter imellom som var tema.

Styrker og svakheter ved dem, og historiske analogier ble studert nøye.

Reise gjorde vi også. Både til Sovjet Unionen og kommunist-Kina. Dette var studier jeg senere har hatt stor glede av i mitt arbeid som makroøkonom. Ikke fordi kommunismen er på vei tilbake, men fordi jeg lærte at det er mulig å organisere samfunnet annerledes enn i dag. Vi skal heller ikke ta det for gitt at vårt system overlever.

Lett å gruble over slikt etter å ha hørt en spenstig årstale fra Sentralbanksjef Øystein Olsen hvor nye utfordringer med kryptovalutaer, kunstig intelligens, klimaspørsmål, BREXIT og handelskrigen mellom USA og Kina ble drøftet. En tale etter min smak.

Velskrevet og poengtert, uten å dille med dagens inflasjonstall, vårens lønnsoppgjør og regjeringens hårreisende forsøk på å komme seg unna handlingsregelen for bruk av oljepenger. Sentralbanksjefen var på jakt etter større vilt.

Det var strukturelle utviklingstrekk som ble drøftet, ikke den løpende økonomiske utvikling. Et klokt valg. Saken er den at uansett lønnsoppgjør er det mange næringer som kommer til å endevendes av nye teknologier i årene fremover. Media, finans og varehandelen er bare først ute i denne ferd mot et nytt økonomisk system.

Vår tids viktigste teknologiske endring ble imidlertid ikke nevnt. Om noen år vil elektriske biler dominere gatene. Biler som trenger langt færre bildeler og arbeidsinnsats enn bensindrevne kjøretøy.

Sysselsettingen i den høyt gasjerte bilindustrien i USA og Europa vil gå ned. Muligens kollapse.

Blir bilene også selvkjørende, får vi også millioner færre sjåfører i den vestlige verden. Mange byer er bygd opp rundt gigantiske bilanlegg. De kan gå til grunne.

Oljenæringens utviklingen var en fascinerende utlegning fra sentralbanksjefen. Ikke dagens boom, eller ekko-boom, men morgendagens bust, har nå også kommet på sentralbankens horisont. Noe han i ettertid har fått ufortjent pepper i media for å snakke om.

Landbruket her hjemme har litt andre typer utfordringer, med overinvesteringer og dermed langt større produksjon av det meste, enn det nordmenn kan fortære.

Avviklingen av pelsdyrnæringen til glede for Oslos idealistiske pelskledde damer, gir et ytterligere bortfall av flere tusen tonn kjøtt i etterspørsel. Med mindre maten destrueres, eller sendes til Afrika med destruksjon av afrikanske levebrød som resultat, må prisene betydelig ned for å bli kvitt maten.

Vår tenking rundt disse problemer bærer preg av besteborgerlig intensjonsetikk. Men er du opptatt av konsekvenser, er stopp for forbruk  (ikke produksjon) av olje, bruk (ikke avl) av pels, og slutt på å subsidiere nye fjøs, som er de høyetiske løsningene.

Sentralbanksjefen minte tilhørerne om at rentene må fortsatt forventes å stige så lenge vi er i dagens regime, varsomt og i små skritt i årene fremover.

Eller som han sa det:

Hvis økonomien utvikler seg slik vi har sett for oss, blir renten satt opp, gradvis og forsiktig fremover.

Men det er ikke noe prekært behov for renteøkning.

Lønns- og prisveksten holder seg forbløffende lav, og kredittveksten er på vei ned. Det er ingen hast med å heve rentene. Noe han var inne på:

Så lenge inflasjonen er under kontroll, kan vi reagere raskt i rentesettingen når utsiktene for produksjon og sysselsetting endres.

Men hans store frykt er det lite å gjøre med:

Risikobildet er særlig knyttet til utviklingstrekk internasjonalt som jeg allerede har vært innom – BREXIT og faren for en utvidet handelskonflikt.

Og Norges Bank har et unikt problem. Sentralbanken vår har varslet renteheving 24. mars, mens britene ser ut til å først avgjøre hva de gjør med BREXIT tett på siste frist, 29 mars. Norges Bank kan vanskelig heve renten hvis BREXIT-spørsmålet er uavklart ved neste rentemøte.

Sentralbanksjefens største pengepolitiske utfordring ble midlertid ikke nevnt. En nedgangskonjunktur kommer – før eller siden. Men med en rente nær null er det fint lite å få gjort noe med det.

Egentlig er det de manglende inflasjonsimpulser som ødelegger. Uten nye impulser kan ikke rentene heves. Derfor er det så maktpåliggende for sentralbankene å få opp inflasjonsforventningene.

En nesten umulig oppgave i tunge industrikulturer som Tyskland, Italia og Japan. En oppgave som blir stadig vanskeligere etter hvert som våre befolkninger eldes og skrumpes.

Derfor kommer renten til å forbli lav – alltid uansett. Vi er i overgangsfasen til en ny æra, et nytt økonomisk system, uten inflasjon eller renter av betydning.

Årstalen viser at Norges Bank er på vei til å akseptere sin skjebne. Rentene kommer aldri opp igjen til noe som ligner ‘normale ‘ nivåer.

Kategorier

Siste innlegg