Et japansk perspektiv på norsk pengepolitikk

Ved inngangen til 2019 er det kanskje verdt å ta seg tid til å tenke på hvordan norsk økonomi ser ut med utenlandske briller.

Her med japanske perspektiver. Japan er tross alt også et fjellrike med en gammel kultur som har blitt moderne utbygget. Rikt og forgjeldet på samme tid. Med en befolkning som har ståltro på at akkurat deres land er verdens beste. En egalitær kultur med mål om at folk flest skal ha et godt liv.

Mange likhetstrekk har vi. Men Japan ligger foran oss i den pengepolitiske løype. I disse dager feirer de 20 års jubileum for nullrentepolitikken.

I januar ga den japanske sentralbanken i realiteten opp håpet om at inflasjonen kan normaliseres til de ønskede 2 pst i overskuelig fremtid.

Senkningen av inflasjonsprognosen for inneværende år var massiv, fra 1,4 til 0,9 pst. Med nedsiderisiko, nå som ‘PEAK I-Phone’ er bak oss, og en ny priskonkurranse telekomsektoren er i emning i Tokyo.

Ser en verdensøkonomien under ett er det nå klart for de fleste at 2018 var en konjunkturtopp drevet av midlertidige enorme skatteletter i USA, samt ekspansiv pengepolitikk i de fleste større økonomier. I 2019 har vi fortsatt mange positive effekter av disse ekstraordinære tiltak, men inn i 2020 vil de definitivt være faset ut.

Boliglånsrentene i USA er allerede kommet så høyt at boligmarkedene, en viktig motor for økonomien, faller tilbake. I desember falt volumet for bruktboligsalget uventet, og det med hele 6,4 pst fra måneden før.

Den andre store vekstdriver, Kina ser også svakere vekst. Det til tross for at mye gjøres via renter, kreditt, valuta og finanspolitikk for å holde veksten oppe. Kanskje det viktigste nøkkeltall fra Kina i det nye år er antall fødsler i 2018: bare 15,2 millioner. Ned utrolige 2 millioner fra året før og det laveste nivå på 60 år! Blir fjoråret normalen kan Kina miste en tredjedel av sitt folketall det neste hundre år. Det i et land som allerede har mer enn 50 millioner tomme boliger.

Oppsummert: Konjunkturene globalt snudde før Japan rakk å heve rentene. Ingen tvil om annet. Alle løfter om normalisering av inflasjon og renter falt i grus.

Når en japansk økonom i dag ser mot Norge og leser Norges Banks fromme løfter om å normalisere renter og mellomlangsiktige inflasjonsforventninger har han all grunn til å smile overbærende. Også vi her hjemme har hatt glede av de senere års store stimuli i USA og Kina. Men etter hvert som veksten i verdenshandelen ebber ut, vil også norske bedrifter merke reduserte vekstimpulser.

I år er det enorm aktivitet i bygg- og anleggssektoren i det meste av kongeriket. Investeringer i industri, oljefelt, samferdsel, næringsbygg og boligbygging holder for tiden et unormalt høyt aktivitetsnivå. Og det samtidig som befolkningsveksten stuper! Men om ikke så lenge vil aktiviteten falle i det Norge får nye deflatoriske impulser fra overinvesteringene.

Nye veier, tunneler og broer vil virke ruinerende på tidligere så travle skysstasjoner langs landeveien, som nå vil forbikjøres av vogntog og biler hastende avgårde på lekre motorveier. Mengden av nye boliger som skal velte ut, vil likeledes ødelegge for husleieveksten i de fleste byer og bygder.

Og fallende kapasitetsutnytting i kjøpesentre og hoteller vil sørge for lavere varepriser over disk og billigere hotellrom enn vi ellers ville ha fått. Ingen kritikk av politikere, bankfolk, investorer eller Norges Bank av den grunn.

Vi gjør bare det samme som det Japan i sin tid gjorde. Norges Bank vil nok på samme måte som Bank of Japan også erfare at inflasjonen var utenfor sentralbankens kontroll. Som Japan av i dag må vi alle bare lære å leve med at den norske høykonjunkturen, som snart er historie, ikke var sterk nok til å løfte langsiktige inflasjons- og renteforventninger i Norge.

Her med japanske perspektiver. Japan er tross alt også et fjellrike med en gammel kultur som har blitt moderne utbygget. Rikt og forgjeldet på samme tid. Med en befolkning som har ståltro på at akkurat deres land er verdens beste. En egalitær kultur med mål om at folk flest skal ha et godt liv. Mange likhetstrekk har vi.

Men japansk pengepolitikk ligger langt foran oss i løypa. I disse dager ‘ferier’ Japan 20 år med null i rente.

I januar ga den japanske sentralbanken i realiteten opp håpet om at inflasjonen kan normaliseres til de ønskede 2 pst i overskuelig fremtid. Senkningen av inflasjonsprognosen for inneværende år var massiv, fra 1,4 til 0,9 pst. Med nedsiderisiko, nå som ‘PEAK I-Phone’ er bak oss, og en ny priskonkurranse telekomsektoren er i emning i Tokyo.

Ser en verdensøkonomien under ett er det nå klart for de fleste at 2018 var en konjunkturtopp drevet av midlertidige enorme skatteletter i USA, samt ekspansiv pengepolitikk i de fleste større økonomier. I 2019 har vi fortsatt mange positive effekter av disse ekstraordinære tiltak, men inn i 2020 vil de definitivt være faset ut.

Boliglånsrentene i USA er allerede kommet så høyt at boligmarkedene, en viktig motor for økonomien, faller tilbake. I desember falt volumet for bruktboligsalget uventet, og det med hele 6,4 pst fra måneden før.

Den andre store vekstdriver, Kina ser også svakere vekst. Det til tross for at mye gjøres via renter, kreditt, valuta og finanspolitikk for å holde veksten oppe. Kanskje det viktigste nøkkeltall fra Kina i det nye år er antall fødsler i 2018: bare 15,2 millioner. Ned utrolige 2 millioner fra året før og det laveste nivå på 60 år! Blir fjoråret normalen kan Kina miste en tredjedel av sitt folketall det neste hundre år. Det i et land som allerede har mer enn 50 millioner tomme boliger.

Oppsummert: Konjunkturene globalt snudde før Japan rakk å heve rentene. Ingen tvil om annet. Alle løfter om normalisering av inflasjon og renter falt i grus.

Når en japansk økonom i dag ser mot Norge og leser Norges Banks fromme løfter om å normalisere renter og mellomlangsiktige inflasjonsforventninger har han all grunn til å smile overbærende. Også vi her hjemme har hatt glede av de senere års store stimuli i USA og Kina.

Men etter hvert som veksten i verdenshandelen ebber ut, vil også norske bedrifter merke reduserte vekstimpulser. I år er det enorm aktivitet i bygg- og anleggssektoren i det meste av kongeriket. Investeringer i industri, oljefelt, samferdsel, næringsbygg og boligbygging holder for tiden et unormalt høyt aktivitetsnivå. Og det samtidig som befolkningsveksten stuper!

Men om ikke så lenge vil aktiviteten falle i det Norge får nye deflatoriske impulser fra overinvesteringene. Nye veier, tunneler og broer vil virke ruinerende på tidligere så travle skysstasjoner langs landeveien, som nå vil forbikjøres av vogntog og biler hastende avgårde på lekre motorveier.

Mengden av nye boliger som skal velte ut, vil likeledes ødelegge for husleieveksten i de fleste byer og bygder. Og fallende kapasitetsutnytting i kjøpesentre og hoteller vil sørge for lavere varepriser over disk og billigere hotellrom enn vi ellers ville ha fått. Ingen kritikk av politikere, bankfolk, investorer eller Norges Bank av den grunn.

Vi gjør bare det samme som det Japan i sin tid gjorde. Norges Bank vil nok på samme måte som Bank of Japan også erfare at inflasjonen var utenfor sentralbankens kontroll. Som Japan av i dag må vi alle bare lære å leve med at den norske høykonjunkturen, som snart er historie, ikke var sterk nok til å løfte langsiktige inflasjons- og renteforventninger i Norge.