Makro Solo sine beretninger fra mentale reiser til Midtens Rike: Et par som er skapt for hverandre

I 1270 tok Marco Polo sin historiske reise til Kina. Den gang en åpenbaring, da han kom hjem og kunne fortelle sine landsmenn om alt det fantastiske han så og opplevde.

Ved inngangen til 2019 er den store riskfaktoren for verdensøkonomien nettopp kinesisk økonomi. Ikke har jeg vært der i det siste, men har forsøkt å holde meg oppdatert via de viktigste nyhetskilde: FT, Bloomberg, etc, men også ved å lese ulike bøker om hvordan ståa er. Ønsker du å gjøre det samme litt kjappere er det bare å laste ned noen av de mange videoene om kinesisk økonomi som ligger på Youtube.

Dette blir da en serie blogger, som tar for seg mine refleksjoner rundt fire ulike bøker som i den senere tid har kommet om kinesisk økonomi. Bloggene får titlene:
1. Et vanskelig barn i et trøblete nabolag
2. Kinas multiple sårbarheter
3. Konjunkturbildet i 2019
4. Kinas demografiske skjebne

Ikke har jeg snakket med noen sinologer om temaet heller. Men for hva det er verdt så får leseren her mine hjemmesnekrede analyser. Kall det mine nedtegninger fra Makro Solos mentale reise.

Som en intro kan en imidlertid spørre seg om det er noe med tidsånden som har gitt oss sterke nasjonalistiske ledere, med til dels svært så irrasjonelle agendaer, i bare så altfor mange land. Overalt slås det nå på de mest patriotiske strenger for å få gjennomført det største økonomiske idioti. Kina, USA, Russland, Mexico, Italia, Storbritannia, Tyrkia og Venezuela er blant de mange nasjonalstater hvor statslederne styrer etter mottoet: OSS FØRST.

Vel, nok om de store vyer. Snevrer vi inn på USA og Kina, ser vi påfallende mange likheter i bakgrunnsteppet deres til å gi oss:

XI Jinping (A Greater China)
og
Donald J. Trump (Make America Great Again).

I begge land har det vært en rivende økonomisk utvikling i oppløpet til at dagens ledere tok over. I Kina er det skapt ufattelige formuer og hopetalls med milliardærer både ved ærlig arbeid, og ved korrupsjon og kameraderi. Verst av alt, mange som tidligere følte tilhørighet til elitene når Mao var sjef, har fått sine små jordbrukslapper stjålet av dagens ledere.

Jordlapper som konfiskeres for en slikk og ingenting, men som skaper formuer til sine nye eiere etter at de er blitt til skyskrapere.

I USA har det også blitt skapt store verdier i årene etter finanskrisen, men mange føler seg utelatt fra den generelle velstandsvekst. Verst av alt: Mange aldrende hvite amerikanere ser unge kvinner, innvandrere, afro-amerikanere og homofile slå seg opp i samfunnet, både i velstand og anseelse. Gamle normer, ikke alle av dem noble, sto for fall. Store deler av befolkningen tviler på teorien om global oppvarming, og vil ikke belastes med kostnader knyttet til å redusere sine CO2 utslipp.

Likeledes var kommunistpartiets anseelse i vanry da Xi Jinping tok over i 2012. Den altomfattende korrupsjonen hadde tatt helt overhånd og selv statlig sensur klarte ikke gjemme unna problemene. Det kom som et sjokk på kinesere flest da et av Maos barnebarn, som presumptivt levde av å drive en bokhandel med marxistisk litteratur, i 2012 havnet på Forbes liste over verdens rikeste mennesker (plassnr. 242).

Når vi analyserer Xi Jinpings politikk har vi lett for å glemme at hans primæroppgave er å gjenreise respekten for kommunistpartiet i brede lag av befolkningen. Likeledes glemmer vi at Trumps hovedoppgave, slik han selv ser det, er å gjenreise selvtilliten til hvite aldrende amerikanere som føler de har mistet mye av sin verdighet i det moderne samfunn.

‘Make America GREAT Again’ er parolen som ødelegger for vettuge forslag til klimapolitikk, handelsavtaler og sikkerhetspolitikk. Er det så nøye a, bare Trump får vist hvem som er sjef, og bidrar til å sette utlendinger på plass?

Likeledes, men langt mer beregnende, er Xi Jingping opptatt av nasjonale symboler og å nå paritet med USA som supermakt. Han må faktisk i større grad enn vi i vesten tror, ta hensyn til en venstreradikal opposisjon i eget parti. En opposisjon som ser på Mao-årene med rosenrøde briller.

Nettopp fordi begge statsledere representerer dype strømninger i samfunnet er det ikke gitt at forholdet Kina og USA imellom ville bli lettere om de begge, en vakker dag, ble borte.

Problemet er at de ikke begge kan få fullt gjennomslag for sine utenrikspolitiske mål. USA kan ikke hindre at Kina blir verdens største økonomi. Men Kina kan ikke bli rikt (målt i inntekt per innbygger), med streng sensur og et allmektig kommunistparti som drivkraft. Som vi skal se i kommende blogger er det kinesiske økonomiske mirakel på vei til å gå over i historien, uten at det hindrer at de faktisk blir verdens største økonomi – men da først langt frem i tid.