Litt for ofte, etter min smak, benker familien seg rundt TV-en for å se på den amerikanske TV-serie Modern Familiy. En tittel som spiller på at familier nå til dags kan være litt av hvert. Homofile ektepar med barn, eller et par med store aldersforskjeller mellom ektefellene, som er fra forskjellige kulturer, med bonusbarn osv.
I en verden med stadig færre A4 familier er det ikke rart om sentralbanker også påvirkes. Våre moderne levemåter, og familier, preger også nivåene på rentene våre.
Ta Nord-Øst Asia, hvor mange urbane unge kvinner ikke ønsker seg barn. Den dynamiske dame i Shanghai, Tokyo eller Seoul vil heller ha en Chihuahua på armen enn en baby som trenger pupp i tide og utide.
Over tid blir det da færre barn, barnehager, skoler, ungdomsskoler, fritidsaktiviteter, ungdomsfengsel, osv. Kort sagt noe mindre av alt.
En demografisk utvikling som preger BNP, inflasjon og selvfølgelig rentesettingen. Nå som den japanske befolkningen faller med nesten en halv million mennesker i året er det egentlig ikke noe vits å vente på renteoppgang fra Bank of Japan. Den kommer aldri.
I Europa har vi mange steder med en liknende utvikling. Gjennomsnittsalderen på den tyske og italienske befolkning er 46 år, nesten like høy som den japanske. De 19 land som utgjør Euro-samarbeidet kunne fått sin egen TV serie så dysfunksjonell som den er blitt. Hellas, Portugal og viktigst av dem alle Italia, har befolkningsnedgang.
Den minste renteheving i Den Europeiske Sentralbank (ESB) kan gi en nedgradering av Italias statsgjeld. Blir det tre nedgraderinger de nærmeste år, vil Italias massive statsgjeld på om lag 20 000 mrd norske kroner gå over til å få status som søppelgjeld. En overgang som både markerer økt, og som i seg selv øker, sannsynligheten for konkurs.
USA lever sitt eget liv. Der man tidligere var opptatt av sunne statsfinanser har amerikanerne av i dag kastet seg ut på et gigantisk lånefinansiert eventyr. Det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet er på 7 pst av BNP, med en årlig økning i statsgjelden på 1000 mrd USD per år.
Sentralbanken prøver å holde igjen ved å øke rentene i det underskuddene eser ut, men må trolig kutte renten igjen hvis noen skulle prøve å stramme til på de offentlige budsjetter. Noe som må skje – før eller siden.
Brexit-gjengen på de britiske øyer vil trolig heller aldri få normale renter igjen. Bank of England som ble stiftet i 1694, hadde før 2009 aldri satt renta under 2pst. Siden 2009 har den vært under én. Der vil den forbli. Med nær evigvarende underskudd i statsbudsjettet og stor utenlandsgjeld er det ikke vente annet enn ekstremt lave renter også her i overskuelig fremtid.
I Norden er vi også blitt en pussig familie. Sverige har en av verdens laveste renter (-0,5 pst), Danmark har låst seg til ESB, mens i kongedømmet Norge ønsker man seg en rente på 2-3 pst.
I en viss forstand er gjengen i Norges Bank den mest ‘moderne’ av dem alle, med sin tro på et særegent norsk inflasjonsmål som vi skal oppnå ved hjelp av egne krefter.
I Ibsens ånd: Den står sterkest den som står alene. Så får det heller bære eller briste for kronekursen, hvis Norges Bank øker rentene, alene og for seg selv.
Trolig vil krefter utenfor Norges Bank sin kontroll bestemme tempoet i de fremtidige rentehevingene. Sentralbanken vår sier selv at neste korsvei er 1. kvartal, ikke i desember slik mange markedsaktører spådde i forkant av dagens møte.
Her er de viktige faktorer som kan velte spillet, og hindre nye renteøkninger:
– Utviklingen i handelskrigen, hvilket Norges Banks hovedstyre fokuserer på
– Knall og fall i boligmarkedene våre – som undertegnede fokuserer på, men som sentralbanken er lite bekymret for
– Kronekursen, som vi alle er enige om er vanskelig å spå, men som kan trumfe de fleste andre argumenter
Vi får se hvordan det går, men vi bygger nå om lag det dobbelte av den mengde boliger vi av demografiske behov behøver. Kronekursen bør styrke seg ned mot 8-tallet i Europeiske retning. Går det slik -både boligkollaps og styrket krone – er det ingen grunn til å heve renten.
Aldri uansett.