Det var en real heidundrendes krise vi opplevde for noe år tilbake da MY BIG FAT GREEK FINANCIAL CRISIS rullet over tv-skjermene.
Demonstrasjoner i Athen, snør og tårer, regjeringskrise, en pensjonist som tente på seg selv foran parlamentet, og selvfølgelig: tyskere fremstilt som nazister. Aldri en europeisk krise uten!
Selv var jeg den gang ikke i min beste form som analytiker der jeg latterliggjorde grekernes opprør med overbærende kommentarer. Nei, definitivt ikke min fineste time!
Senere har jeg tross alt kommet til at det er selve det europeiske finansielle system som leder til slike kriser. Noe presist forløp for veien fra normalitet til ekstatisk kredittfinansiert konjunkturtopp til krakk og krise beskrevet av en matematisk formel har jeg ikke maktet å snekre sammen, men du tar poenget hvis du fortsetter å lese. Det hele er egentlig ganske opplagt.
Euro-samarbeidet består av 19 forskjellige økonomier som deler en felles valuta. Fra teorien om optimale valutakursområder som definerer hva som må til for at en slik union skal være vellykket, vet vi at fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker er viktige egenskaper som sikrer suksess.
I navnet har vi slike egenskaper i hele EU, inklusive EØS-landet Norge, men det fungerer ikke alltid lik godt i praksis. Det er mange språklige og kulturelle barrierer som hindrer folk i å flytte over landegrensene.
Aller viktigst: De 27 EU-landene, og undergruppen de 19 Euro-landene, har tviholdt på sine lokale finansielle markeder. Fortsatt er mye av finansnæringen regulert lokalt. Det finnes ingen felles europeisk bankmarked, og det finnes ikke det viktigste av alt; en felles statlig utbyder av det meste av statsgjelden.
Hellas og Italias statsgjeld skal sees helt uavhengig av den tyske. Går Italia konkurs, taper du trolig på å ha innskudd i en italiensk bank hvis du puttet pengene i den italienske filial, men ikke hvis du holdt dem i den tyske.
Når du tenker deg om er Euro-samarbeidet ingen valutaunion, men 19 ulike land som har bundet seg til å tilstrekkelig god kredittverdighet, hver og en især, til å kunne bruke Euro som innenlandske betalingsmiddel som medlem av Den Europeiske Sentralbank; Et system alá seddelfond, hvor land som ikke har tillit i markedet tvinges til sterke innstramningstiltak hver gang markedet mister tillitt.
Grekerne i 2013 skjønte lite av dette: At jo mindre tillit de fikk i finansmarkedene, desto tøffere innstramningskrav måtte de påføre sine lidende befolkninger. Det å komme med tomme trusler om å trekke Hellas ut av EU gjorde bare innstramninger unødig harde.
I går ble partiene som står bak den nye italienske regjering enig seg imellom om å sprenge budsjettrammer satt av Brüssel. Stolt la de ut om hvordan de nå hadde tatt makta tilbake fra finansmarkedene og laget et budsjett som tenker på italienere – ikke på regnskapsregler.
Jeg fikk vondt i magen da jeg leste det, jeg er jo veldig glad i Italia. Min favoritt som ferieland. Italia har utrolige hyggelige mennesker, en enestående flott kulturhistorie, og mange kulinariske sensasjoner å by på.
Men oddsen for den nye regjering er elendig. Italia har allerede en såpass uhåndterlig gjeld at de er bare et par-tre hakk fra å bli nedgradert til finansiell søppelstatus. I så fall vil de bli noe tilsvarende USA subprime gjeng; fattige mennesker med minimal kredittverdighet. Bankene får i pixeltid grisebank på børsen.
Nå skal de sprenge budsjettrammer, være rause og la morgendagen ha nok med seg selv.
Nå skal Italia leve i nuet!
Det kan gå bra i år og neste år, men over tid styrer italienerne mot en krise med stadig større sannsynlighet. I 2019 vil de være med mer forgjelda enn i år, i 2020 mer forgjelda enn i 2019 osv.
Ved neste globale lavkonjunktur, hvor kapitalen er knapp, vil de måtte betale dyrt for sine lån. Krisen blir grusom.
Nå kunne EU aksle om og samle all statsgjeld i en felles pott, slik at alle 19 land sto bak Italias svulmende gjeldsberg. Men nettopp dagens uansvarlige politikere i Roma gjør en slik strukturell omlegging umulig.
Så her er en kramgod prognose. Ikke vet jeg når den kommer, men hvis den italienske regjering fortsetter med sin finanspolitiske uansvarlighet vil krisen slå inn over italiensk økonomi – garantert før eller siden. Og det med stadig større odds jo lengre tiden går.
Euro-systemet har denne konstruksjonsfeil. Innimellom vil befolkninger velge seg regjeringer som ønsker å bryte finanspolitiske tvangstrøyer. Straffen blir alltid hard. Og hardere blir den, jo verre populister med regjeringsmakt slår seg vrang!
Tenk deg hvert år som et terningkast:
I 1919 blir det italiensk statsfinansiell krise hvis du slår inn en ener.
I 2020 hvis terningen viser en eller to.
I 2021 ved alle tall under fire, osv.
Fortsetter italienerne å øke sine budsjettunderskudd, kommer før eller siden den store italienske krisefilmen ‘O, Dio’ til en kino nær deg!