I morgentimene er det stor drama knyttet til den tyrkiske lire. Med en ny bunnotering for liren på om lag 6 vs USD, ned 35 pst så langt i år i amerikansk regning. Økonomien stopper nå opp og de tyrkiske obligasjonsrentene har steget til 20 pst.
Tyrkias skjebne betyr mye for Europa fordi landet, med en økonomi som er om lag det dobbelte av den norske i størrelse, har et stort handelsunderskudd mot EU. Har lenge hatt det. Derfor er det mange europeiske banker som er sårbare for enorme tap i Tyrkia. Tyrkerne har jo levd over evne takket være europeiske utlån.
Men allerede før dette viktige eksportmarked for EU gikk ad dundas, har økonomien i EU vært på vei ned.
Ta Tyskland. Selv om den uhyre viktige IFO indeksen som måler temperaturen i tysk industri, i juni fortsatt er positiv (101,7), har forventingskomponenten falt under 100 (98,3). Et nivå som indikerer nedgangstider for store deler av tysk industri allerede neste år.
Ordreinngangen til tysk næringsliv falt med 4 pst i juni, altså før Tyrkia gikk ned for telling.
Det er imidlertid ikke bare via handel og banklån at EU rammes av Tyrkias problemer. Som jeg har blogget om før, rammes gjerne svake økonomier når noen i flokken får problemer i kredittmarkedene.
Italia ligger her dårlig an, all den tid regjering i Roma også har tenkt å føre en uansvarlig økonomisk politikk, med stor statsgjeld, alvorlige underskudd i statlig sektor og skeptiske finansmarkeder å bale med. Utsiktene for italiensk økonomi, Euro-områdets tredje største, er elendige.
Mens de sikre statspapirer styrker seg fredag, faller de italienske tilbake. Smitteeffekten fra de tyrkiske obligasjonsmarkeder rammer også vidt og bredt i andre fremvoksende markeder. Tyrkias finansieringsproblemer, smitter over på andre sårbare land i Latin-Amerika, Afrika og Asia.
Akkurat hvor ille det blir for Europa avhenger av hvordan europeiske myndigheter takler utfordringene. Med Brexit klokka tikkende mot brudd, 29. mars 2019, og en gryende handelskrig mot USA, er det ikke mye å rope hurra for i europeisk næringsliv.
På forsommeren varslet den Europeiske Sentralbank (ESB) at den ville heve sin innskuddsrente for Eurobanker fra minus 0,4 pst. Mange analytikere trodde den gang at dette var vel pessimistisk, men slik begivenhetene nå utfolder seg er det ikke utenkelig at renta i ESB forblir der den er i mange år fremover.
For Norges Bank kommer den europeiske nedtur ubeleilig. De har nærmest lovet oss alle en renteheving i september. En heving som mange makronanalytikere roper på – nå som konsumprisindeksen i Norge for juli viser en 12-mnd vekst på 3,0 pst.
Økningen i norske priser drives imidlertid av høyere priser på energi og matvarer. Prisendringer som fungerer som skatteøkninger på husholdningenes anstrengte budsjetter. I år vil reallønnsveksten bli nær null, med klar nedgang i kjøpekraften for våre pensjonister.
Norsk økonomi er dermed på vei mot en nedtur, med eller uten renteheving i Norges Bank. En renteheving i september kan fort bli et prosyklisk tiltak som forsterker en gryende nedtur i 2019. Boligbyggingen stuper, eksporten fra fastlands-Norge er svak og en forverring i EU vil ramme norsk næringsliv hardt og bredt.
En konjunkturnedgang i Norge neste år ser mer og mer uunngåelig ut. Med eller uten renteøkning i september.
Høsten kom tidlig i år.