En vagabond på den irske landevei spurte en forbipasserende bonde om veien til Dublin.
– Dublin? Da burde du ikke startet her, svarte bonden undrende.
Etter en mangeårig gjeldsfest er verden fortsatt helt avhengig av kunstig stimuli for å kunne vokse som normalt. Noe jeg for så vidt har hevdet lenge, men som i dag bekreftes nok en gang av OECDs briljante økonomer. Et sted vi ikke burde være 10 år etter den store finanskrisen rammet oss alle.
De fleste makroøkonomer legger for mye vekt på det konjunkturelle aspektet når de hevder at en midlertidig høykonjunktur bør gi økte renter.
Dessverre har Europa vedvarende strukturelle svakheter, som det vil ta lang tid å lege. Og medisinen, noen vil si dopet, er evigvarende lave renter. Rentekutt har avlet gjeldsberg som ikke lar seg håndtere med positive renter.
Den felles skjebne for europeere er aldrende befolkninger som blir stadig mere skeptiske til å ta imot nye kull av innvandrere.
Noen samfunn, mange i Nord-Europa, forsøker å møte de nye utfordringer ved å holde store spareoverskudd mot utlandet. Men noen skal de låne til. Og landene i Sør har egentlig ikke råd til å betale så mye for sine lån.
Land som Italia sliter med en nærmest bunnløs gjeld og gamle teknologier. Naturlignok flykter ungdommen fra slike land, noe som bare gjør vondt verre for de som blir igjen.
I dag har Italia, Portugal og Hellas budsjettunderskudd, stor gjeld, raskt aldrende befolkninger og nedgang i folketallet.
Hvordan disse land, som fortsatt kjører med underskudd, noensinne skal kunne tåle en betydelig renteoppgang er ikke lett å se.
Forløperen til denne utvikling er Japan som har vært igjennom en 20-årig stagnasjonsperiode. De første år var preget av opprydning etter at Japans finansielle boble sprakk i 1991, i senere år av befolkningsnedgang.
Etter mye om og men bestemte den japanske sentralbank seg for å trå kraftig til ved å love både negative innskuddsrenter i sentralbanken, samt at den ville kjøpe så mange statsobligasjoner at 10-års renten ville bli presset ned nær null. I dag satser japanerne på enorme statlige budsjettunderskudd (4 pst av BNP) for å holde hjulene i gang. En politikk som kun er bærekraftig så lenge den japanske stat slipper å betale renter på sine lån.
Vi er ikke helt der enda.
Faktum er at Den Europeiske Sentralbanken (ESB) har fra årsskiftet halvert sine kjøp av statsobligasjoner til 30 mrd Euro i måneden.
Dette skulle bare være det første steg på veien tilbake fra negative renter og kvantitative lettelser i pengepolitikken, til mer normal pengepolitikk. I juni i år skulle ESB varsle at programmet ville avsluttes i høst, samtidig som det skulle sannsynliggjøres at renten ville bli satt opp neste år.
Men Italia står foran nyvalg, tidligst 9. september. I praksis blir dette en folkeavstemning om Italia skal bli med i Euro-samarbeidet videre, eller ta en overgang til egen valuta og misligholde all statsgjeld, noe som trolig gjør at italienske banker umiddelbart misligholder sine lån i den europeiske sentralbanken.
Lån som denne uke var i størrelsesorden 400 mrd Euro.
Det blir en lang sommer i finansmarkedene. ESB kan intet gjøre før markedene er overbevist om at Italia forblir i Euroen.
Dagens meningsmålinger tilsier at de italienske populistparteiene vil oppnå om lag 60 pst oppslutning ved høstens parlamentsvalg, vesentlig mer enn de fikk i vår.
Tida går og befolkningen eldes. Uten innvandring faller nå yrkesbefolkningen i Euro-landene med om lag en halv million i året.
Fra og med 2020 må en regne med at USA må begynne å stramme til på finanspolitikken. Veksten der vil ebbe ut.
Kina på sin side nærmer seg slutten av sin ekstraordinære vekstperiode, nå som yrkesbefolkningen faller med 2-4 millioner mennesker per år.
Brexit tvinger den britiske sentralbanken i kne.
I alle land og regioner øker gjelda raskt.
Og Japan?
Hittil har de lovet å holde renten på 10-årige statsobligasjoner nær null.
Det siste jeg hørte fra sentralbanken er at de vurderer å utvide programmet til å gjelde alle statsobligasjoner opptil 15 år.
Renta kommer aldri opp igjen til gamle normale nivåer. Ikke i min levetid. Italias utfordringer bør få alle renteoptimister, også de som sitter i Norges Bank, til å våkne.
Sentralbanksjef Øystein Olsen skulle definitivt ønske at han på sin vei til normalisering av norske renter kunne starte fra en annen plass enn der han nå står.