Artisten Rihanna har den type sangstemme jeg sitter pris på; sterk, egenartet og full av nyanser. Spiller du av en av hennes sanger vet du hvem som synger etter bare noen få strofer. Test ut hennes sang i Bulletproof, ved anledning.
Er i dag på Surnadals Næringskonferanse, hvor jeg innledet mitt foredrag, nettopp med hennes stemmeprakt som intro. En konferanse med mange spennende innslag. Det startet med Sjefen sjøl Allan Troelsen, som la frem rekordsterke resultater for bankens fjorårsregnskap. Det i forkant av børsnoteringen av Surnadal Sparebanks egenkapitalbevis.
Derfor var det ikke helt tilfeldig at børsdirektør Bente Landsnes var invitert til å fortelle om konsernet Oslo Børs og dets tilhørende selskaper. En imponerende reise har hun ledet selskapet gjennom, inn i en æra med sterk internasjonal konkurranse om børsnoteringer. Innovative er de også med sin nye delindeks for egenkapitalbevis på Merkur-børsen. Nå som stadig flere av Eika Gruppens sparebanker legger ut egenkapitalbevis er det sikkert ikke siste gang en av våre banker får besøk av henne eller hennes organisasjon.
Konferansen ble muntert ledet av Bente Krangnes Edvardsen, som viste store kunstneriske evner da hun fikk overtalt de lokale dansetalentene til å illustrere ulike faser av et langt liv som bankkunde med vakker og innovativ dans.
Mitt anliggende var som alltid å legge en viss demper på stemningen med makroøkonomiske betraktninger. Men denne gang var jeg i det muntre hjørnet, inspirert av Rihanna.
Saken er den at Norge har et stort og voksende oljefond. Et fond som snart er tre ganger så stort som vår verdiskaping, målt ved vårt bruttonasjonalprodukt. Et fond som skal tappes med om lag 3 pst av fondets verdi hvert år, slik at vi både opprettholder verdien av fondet over tid, og unner oss litt moro underveis. I senere år har vekstbidraget til norsk økonomi fra økt bruk av disse oljepengene, vært en av de viktigste vekstdriverne i produksjon og sysselsetting her til lands.
Dette er normalen, om lag 3 pst av BNP i oljepengebruk per år. Imidlertid kan bruken av oljepenger svinge etter behov. Bruken av oljepenger kan være lavere i gode år, men høyere i vanskelige år, da arbeidsledigheten normalt skyter fart.
Det er her diskusjonen om motkonjunkturpolitikk blir annerledes i Norge enn i andre land. Andre land som ikke har mulighet til å øse av en kapitalbeholdning. I årene etter finanskrisen har vi sett at land som i utgangspunktet hadde svake statsfinanser, sliter med å låne penger når nedgangstider gir økt arbeidsledighet, med større statlige utgifter som resultat. Utgifter som må lånefinansieres. Statens evne til å hjelpe reduseres i tider hvor nøden er størst i land som har anstrengte statsfinanser.
Norge er annerledes. Ved en nedgangskonjunktur, som jo ikke inntreffer oftere enn om lag hvert tiende år, kan Norge tillate seg å ødsle litt med oljefondets midler. BNP er altså i skrivende stund om lag 3000 mrd kroner, mens oljefondet er nær det tredobbelte. Hva er galt med å slenge på 100 mrd kroner i økte offentlige utgifter, eller skatteletter, hvis det skulle røyne på for bedrifter og husholdninger i et uår for næringslivet?
Denne styrken er også en sårbarhet, fordi det er i dårlige tider at innovasjon og nye ledere formes. Hva ville Norge vært uten forsakelsene under annen verdenskrig, og den kollektive innsats i årene deretter for å bygge opp landet igjen? Skal vi aldri mer bli satt på prøver som får frem det beste i oss?
Mine første år i arbeidsmarkedet med norsk økonomi, og deretter med min egen arbeidsplass i krise, var guffne, men svært viktige erfaringer å ha med seg senere i livet.
I dag tar mange nordmenn, uten særlig kontroll på inntekter og utgifter, store risker med sine finanser. Vel vitende om at Norge er et av verdens rikeste land, med den vestlige verdens rikeste stat.
Denne rikdommen kan bli en byrde, ved at vi aldri tillater den type nedgangstider, med mengder av konkurser og sosiale tragedier, som skal herde eksisterende foretak, og skape grobunn for nye virksomheter.
Surnadal Alpinsenter AS fikk Surnadal Sparebanks utviklingspris. En pris gitt til et selskap som tidvis har slitt, men alltid stått på, aldri gitt opp håpet. I år var suksessen sikret, velsignet både med snø og altså med en raus sjekk fra den lokale sparebank.
Det er ikke sikkert at dagens barn, som har litt for lett tilgang til matfatet, vil tåle de påkjenninger som trengs for å lykkes på lang sikt. Kanskje bør derfor hver generasjon få gå på en smell, utsettes for en krise. Det uten at oljefondet tappes?
Gir meg aldri. Selv i ‘verdens rikeste land’ er det alltids noe å bekymre seg for. Alltid uansett.