Rentedebatten har nesten umerkelig skiftet karakter de siste år. Økonomien i mange land styrkes i år, og sårene etter Den Globale FinansKrise (GFK) leges smått om senn. Mange spår at vi av rent konjunkturelle grunner må få en normalisering av rentenivåer over det meste av verden. Men i de snart ti-år som er gått, har verden fått nye strukturelle grunner til å holde rentene lave. Minimering av rentene i en høykonjunktur høres merkelig ut, men det er det vi i dag opplever.
Starter vi i nullrentepolitikkens arnested, Japan, er økonomien nå tilbake til full sysselsetting. Og vel så det. Det er i dag rekordmange ledige stillinger per japaner som går ledig. Ingen venter noen heving av rentene fra svakt negative nivåer i et samfunn som minner om en norsk fraflyttingskommune. Rekordsterk nedgang i befolkningen gir ingen håp om fremtidig inflasjon. Aldrende befolkninger lånefinansierer ikke nye biler, båter og kjøkkeninnredninger når rentene faller. De blir forsiktige fordi deres renteinntekter går ned.
I de 19 eurolandene har så ulike land som Finland, Hellas og viktigst av alt, Italia, en lignende demografisk skjebne i vente som det Japan har vært igjennom. Negative renter i Eurosonen hindrer en klar nedgang i verdiene til eiendommer som det gradvis blir for mange av i Europas utkant. Høye og stigende gjeldsbyrder i det meste av Sør-Europa blir også enklere å leve med når sentralbankens renter er negative.
Britene burde kunne heve rentene hvis de bare skjelte til arbeidsmarkedet av i dag, da det er tilnærmet full sysselsetting. Et press som bare vil øke etter hvert som andre europeere,skremt av Brexit, reiser hjem til et kontinent med sterk økonomisk vekst.
Men nettopp den enorme usikkerhet som Brexit har skapt hindrer Bank of England stramme til på noe som helst. Det vil ta flere år før alle Brexit-avtaler er klare. Og i årene 2020-2030 er den britiske eldrebølge på sitt mest intense.
Politisk usikkerhet har også rammet USA nå et halvt år etter at Donald J. Trump overtok som president. Lite av hans agenda har latt seg gjennomføre. Heldigvis vil mange si, men det gir i sum en ganske stram finanspolitikk, i en åtte gammel konjunkturoppgang som trenger litt hjelp for å holde seg i live. I skrivende stund ser det heller ikke ut som om de folkevalgte vil sprite opp statsbudsjettet for 2018. I det lange løp vil kombinasjonen av økende gjeldsgrad i en aldrende befolkning hindre vesentlige høyere renter enn det vi har i dag.
Her hjemme er det nok særlig oljesektorens strukturelle utfordringer som demper mellomlangsiktige optimisme. Burde gjøre det. Men så lenge Ola, Kari, Muhammed og Jasmin tror på inflasjonsmålet på utrolige 2,5% i året med noe som ligner religiøs fanatisme, er det bare å låne til at pipa blir et fjernt syn langt, langt der nede.
Norske husholdningers etegilde i kredittmarkedene vil før eller siden ta slutt, men ikke slik det gjorde før, ved at rentene settes opp. På japansk maner vil norsk kredittappetitt roe seg. Husholdningene vil før eller siden konsolidere sine finanser, men først etter at all tro på et særnorsk inflasjonsmål, avløses av hjelpeløs fatalisme. Avløses av en erkjennelse av at veksten i norske priser, lønninger og dermed eiendomsverdier er utenfor nordmenns kontroll. En fatalisme som vil sikre mere nøkternhet hos norske gjeldsslaver som angrer på sine berg av forbrukslån.