Gamle lærdommer i vår tids skattedebatt

by | 08. August 2017 | Norsk økonomi

Jeg kaster meg dansende ut i et minefelt når jeg blogger i dag om vårt skattesystem.

Spesielt i disse dager hvor kjente fjes gjerne stikker frem nesa i aviser med sterke utsagn knyttet til skatt, rikdom, urettferdighet og moral.

Først ut må jeg klarlegge at jeg tenker som en gammeldags sosialøkonom, det vi kalte oss da jeg gikk på skolen på 1980-tallet. En tid da PC- ikke var i bruk, da det fantes levende marxister og da Bobbysocks var vår viktigste internasjonale suksess på kulturfronten.

I mine gamle notater var IKKE skatt noe man krevde inn for å finansiere offentlige utgifter, men for å rydde realøkonomisk rom for de ressurser offentlig sektor skulle legge beslag på. Forskjellen ligger i at det ikke er saldoen på statsregnskapet som skal bestemme om skattene heves eller ei, men om det er ledig kapasitet i økonomien. En kapasitetsutnyttingen som best måles med ledighet.

I dag er det ikke spesielt høy eller lav ledighet, så skattenivået ser ut til å være noenlunde riktig. Om det fortsetter slik er usikkert, og avhenger av forhold utenfor vår kontroll. Men skulle morgendagen bli om lag som i dag, er det imidlertid vanskelig å se behovet for store endringer i det samlede skattenivå. Noe både de som ønsker seg store netto skattekutt, og de som vil ha økninger, bør merke seg.

Når det gjelder hva slags skatter vi bør kreve inn, har likeledes mine gamle nedstøvede lærebøker mye fornuftig å komme med. Skattlegg i første omgang det du ønsker at det skal produseres eller forbrukes mindre av, og subsidier det du vil ha mer av. Bra med bensinskatt, mens miljøvennlige biler bør subsidieres.

Urøkonomene, David Ricardo, Adam Smith og deres vennegjeng, var opptatt av at de som levde passivt av å skumme fløten burde skattes hardere, både for å tvinge dem til aktivitet, men også for å dempe skattebyrden på arbeidsfolk. Skatt på eiendom og arv var tingen.

Dessverre har vi internasjonalt ulike skatteparadis som rikfolk kan flytte til uten å miste sine virksomheter i Norge. Spesielt i Europa aksepteres det, av en eller annen merkelig grunn, at folk skal kunne flytte til Luxembourg, Kypros, Monaco, Andorra, San Marino eller Sveits og dermed slippe skatt på sine formuer, inntekter og eiendommer. Det er begrenset hva vi kan gjøre.

Men det vi har av eiendomsskatter burde kunne fordeles klokere. Hvis vi ønsker å motvirke sentralisering, og redusere trengselskostnadene i våre store byer, burde skatt på eiendom være høyest der trengselen er størst, og minst der det er mest grisgrendt. Helt motsatt av hva vi har i dag. Vekstkommunene Asker og Bærum, som jo ikke har eiendomsskatt overhodet, kan regne med å få stadig flere skatteflyktninger, der de får lov til å operere som et slags innenlands Sveits.

Prisingen av bilbruk preges av den samlede merkelige tenking. Veianlegg i distriktene bør selvfølgelig ikke ha bompenger (vi ønsker jo at de skal brukes mer), mens rushtiden i de store byene (hvor køer måtte oppstå) bør selvfølgelig avgiftsbelegges tungt.

Av en eller annen grunn har Norge også utviklet seg til å et land hvor folk reiser utenlands for å skaffe seg sine dagligvarer. Den såkalte harryhandelen beløper seg til 15 mrd kroner per år. Kjøpesentrene på svenskesiden av vår lange grense mot Sverige er bygget for å betjene norske kunder.

En enkel skattejustering som ville redusere denne utenlandstraffikken ville være å fjerne Tax Free, innføre en betydelig seteavgift ved det å fly utenlands, og bruke provenyet på å redusere avgifter på mat og drikke. Mindre CO2-utslipp, mer lønnsomt landbruk, flere arbeidsplasser i detaljhandel og turistnæringen ville vi garantert få. Masse reisekostnader for husholdningene ville spares.
Intet av dette er moral. Bare sunn fornuft.

Temaet inntektsfordeling er det derimot vanskeligere å skape enighet om. Et kinkig tema, gitt at et demokratisk flertall, fort kan bli enig om å lempe sin beskatning over på et hvilket som helst mindretall.

Men er ønsket å skaffe seg jevnere formues- og inntektsfordeling, bør det være en idé både å redusere skattetrykket på de fattige, og til å stimulere folk til å jobbe mer. Nok en gang kommer gammel teori til hjelp. Dessverre er det slik at det ikke er noen entydig effekt på folks arbeidsvilje av å senke skatten på deres arbeidsinnsats. Ja, det blir mer lønnsomt å jobbe når skatten går ned, men jo rikere du blir, desto mer verdsetter du det å ha fri.

Litt overraskende er det at ingen politikere snakker om krav: Einar Gerhardsen sa det slik: Du har både plikter og rettigheter, men i den rekkefølgen. Og vi har alle godt av at noen stiller krav til oss. Et passivt liv mister så mye av små og stor utfordringer, med ditto gleder når problemene løses.

Kanskje en heller burde pålegge folk arbeidsplikt, fremfor å mase om å skattekutt til de som allerede er i jobb?

En arbeidsplikt du må utføre, mot god betaling, under trussel om bortfall av trygderettigheter. Dette kan være en vei til å få flere i arbeid, gi dem et bedre og mer selvstendig liv, og dermed også bedre inntektsfordelingen.

Dette krever imidlertid en del paternalisme fra samfunnets side, hvor en griper inn i de trygdedes liv. Et grumset tema, selv for mine gamle lærebøker!

Kategorier

Siste innlegg