Den kinesiske pengemur

by | 18. April 2017 | Internasjonal økonomi

Jeg holder i min hånd en kinesisk Foreign Exchange Certificate (FEC) – en beige tynn papirremse, som jeg fikk med meg hjem fra Kina i 1989. Den gang landet hadde to betalingsmidler, Renminbi og FEC. Sistnevnte kunne veksles mot dollar til en høy offisiell kurs. Renminbi, som bare kunne brukes innenlands, ble omsatt til langt lavere kurser på landets mange svartebørser.

Mange land har prøvd dette før. Systemer hvor den ene pengeenhet brukes innenlands til arbeidernes lønninger mm, mens den andre er ‘hard valuta’ som kan veksles inn i USD og brukes til å kjøpe utenlandske luksusvarer.

Det endte slik det måtte. Det ble bare så altfor mye av den innenlandske enhet, da politikernes pengebruk ikke lot seg temme, mens Yuan-mengden aldri fikk lov til å øke mer enn det valutareservene tillot.

Land med slike system pleier å ta overgangen til en konvertibel og fritt omsettelig valuta i to steg. Først slår man enhetene sammen, til en lav felles kurs. Deretter lar man valutaen bli gradvis mer konvertibel, og lettere å bruke i utlandet.

Det første steg tok Kina i 1994. Det som den gang ble omtalt som den store devaluering, var i realiteten en pengereform hvor en ny Yuan ble skapt, men da til om to tredjedels verdi av den gamle FEC-kursen.

Det andre stadiet skulle nåværende president Xi Jinping fikse i løpet av sin embetsperiode. Så har ikke skjedd. Tvert imot prøver den kinesiske regjering å demme opp for kapitalutgang ved å stramme inn på muligheten for utførsel av sparemidler, og svekke Yuan-kursen, slik at det blir mindre fristende å veksle om til amerikanske dollar.

Xi Jinping ønsker å beholde sitt diktatur, hindre utlendinger i å overta kinesiske bedrifter og ikke minst: tvinge kapitaleiere til å holde det meste av sine midler hjemme. Slik kan Kinas investeringer i infrastruktur, maskiner og bygg finansieres billigst mulig. Kinas sparepenger er sperret inne som om dets kapitalmarkeder var innhegnet av en stor kinesisk mur.

En utenriksøkonomi består av en driftsbalanse (current account) som samler opp alle elementer som gir netto-kontantrømmen til landet.

Driftsbalanse= Handelsbalanse + netto-u-hjelp + netto-renteinntekter og netto aksjeutbytte.

Og Kinas driftsbalanse har hatt et overskudd motsvarende hundrevis av milliarder av dollar i senere år.

Driftsbalansen i et enkelt år er med andre ord landets og dets innbyggeres, netto kontantstrøm.

I dag tvinges de fleste av disse sparemidler til å bli innenlands, og det til elendige innskuddsrenter.

Innskuddsrenter som er så lave at investorer er villige til å ta enorme risker for å bedre avkastningen. Derfor får Kina alle mulige typer småbobler og finansielle ustabiliteter som: lånehaier i storbyenes smau, dårlige spareprodukter og boligbobler rundt omkring i landet.

Enorme mengder med oppsparte midler er fanget som vann i en demning, av myndighetenes stadig strengere valutareguleringer.

Dette kan ikke vedvare. Det fornuftige, og trolig det uunngåelige, er å tillate fri flyt av kapital ut av landet. Hvordan ser et slikt fri-flyt scenarie ut?

I den første tid hvor sparepengene flommer ut, vil trolig Yuan-kursen falle kraftig, mens de land som kineserne ønsker å investere sine oppsparte midler i, vil oppleve det motsatte: kraftig kapitalinngang, økte aktivapriser og stigende valutakurser. Trolig vil mye av pengene gå til land som kinesere flest kjenner godt: USA, Storbritannia, Kanada og Australia. Uansett: Slippes de fri blir det en tsunami av sparemidler inn i andre markeder.

Her vil det bli sterkt stigende valutakurser som må møtes med rentekutt fra sentralbankene. Kina med sin sterkt fallende valutakurs vil derimot ønske å øke rentene kraftig, slik at kapitalutgangen bremses.

Det er lett å spå hva som vil skje deretter. Ta Kina først. Fallende valutakurs og stigende renter vil ramme kinesiske husholdninger hardt, boligboblene vil sprekke og en rekke såkalte spareprodukter vil kollapse.

Motsatt vil de land som mottar de kinesiske sparepengene tvinges til å kutte rentene, som følge av appresierende valutakurser, få stigende boligpriser, men også nye konkursbølger i konkurranseutsatt næringsliv. Midlertidig deflasjon vil true.

Tida går og nye likevekter vil materialiseres. Over tid vil Kina få økte handelsoverskudd, og det spesielt mot overnevnte land, noe som gir Yuan ny styrke. I sum kan en si at sjokket fra frisleppet av kinesiske sparemidler vil gi seg med tiden, og overnevnte prosesser kan delvis reverseres.

Vestlige økonomier preges egentlig av denne pengemur – mer enn vi liker å tro.

Ja, de kinesiske midlene holdes inne i Kina. På vår side, i OECD-området, har vi for svake valutakurser, for lave aktivapriser og for høye renter, i forhold til den likevekt som vil etableres etter at kinesiske finansmarkeder fullt ut er integrert i verdensøkonomien.

Økonomene våre skriver bindsterke verk med avanserte diskusjoner om inflasjonspress, helt uvitende om de deflatoriske krefter som gjemmer seg bak den kinesiske pengemur. Deflatoriske krefter som kan forløses ved et pennestrøk i Beijing.

Litt morsomt å se hva som er avbildet på min gamle FEC-seddel fra 1989; Et gigantisk fossefall!

Kategorier

Siste innlegg