Torsdag kveld er det tid for Norges Banks årstale, og hvem vet, kanskje blir det en radikal endring fra tidligere år?
Et angrep på regjering og Storting for slepphendt bruk av oljepenger, uten at man har maktet å reformere skattesystemet? Det hadde vært no, det!
Tabben politikerne gjorde, da vi skulle før motkonjunkturpolitikk, var at man ikke fikk tilpasset skattene våre til den nye tid, hvor signalrenten i Den Europeiske Sentralbanken (ESB) er dømt til å svinge rundt origo. Vi må lære oss å ta renta som en parameter gitt av utlandet. Skulle gjort det for lenge siden.
Det å angripe politikere er ikke sentralbanksjefenes yndlingssport. Som den legendariske amerikanske sentralbanksjefen William M Martin sa det;
We are independent in government, not of government.
Oversatt: Det er ikke sentralbankens jobb å kritisere og refse myndigheter og politikere.
Men Norges Bank har allerede lenge klynket om at pengepolitikken nå er overbelastet. Og i et velskrevet memo om Norges erfaringer med inflasjonsmålet, går sentralbanken langt i å antyde at Norges Banks handlefrihet i rentesettingen blir stadig mer begrenset, spesielt i de siste avsnitt av notatet.
Klarer vi å stå han av?
Ja, det er én måte å se på oppgaven norsk pengepolitikk har stått overfor, etter at våre naboland gikk over til negative rentenivåer. Bare få det til å gå sånn noenlunde greit i norsk økonomi, inntil verden kan normaliseres. Normaliseres med mere normale renter – 2-4 pst i Europa igjen.
Herregud, dette regimet med negativ renter kan da vel ikke vare evig?
Tanken var at lavrenteregimet til ESB skulle bøte på et problem med konjunkturene; midlertidig høy arbeidsledighet. I realiteten har de lave rentene blitt løsningen på Euro-landenes strukturelle utfordringer: Manglende reformvilje i Sør-Europa, og manglende vilje i Nord til å etablere en overnasjonal kreditor som kunne sikre minimerte renter i hele valutaunionen.
Ingen løsning er i sikte. Derfor er da også tyske statlige 3-års renter markert negative.
Det vi sitter igjen med i Euro-sonen er et lappeteppe av 19 svært så ulike land, hvor de beste kan låne til negativ rente, mens resten får dette, pluss en kredittpremie.
Ja, tyske renter er negative, men risikopremiene Euro-landene imellom er tilstrekkelig store til at det for Euro-sonen i gjennomsnitt er ganske normale langsiktige renter. Vi har fått et regime hvor den eneste måte de svakeste økonomiene i Euro-sonen klarer seg på, er hvis kjernelandet, det sunneste av dem alle, har negative renter.
Og det er disse negative rentene de norske plasseringsalternativer vurderes opp mot. Selv tror jeg at vår renteforskjell mot Tyskland ikke kan opprettholdes over tid, uten at vi må påregne en uønsket vedvarende styrking av kronekursen.
Vi må ta for gitt at renten i Frankfurt ikke kommer opp igjen de nærmeste år. La gå: Ingenting er utenkelig, og det er fullt mulig å lage dramatiske scenarier for Europas fremtid som gir høye renter. Men det er neppe mulig å lage slike scenarier som kan tilegnes stor sannsynlighet.
Norges Banks rentesetting blir i så fall bundet av hensyn til kronekursen. Og det inntil Euro-sonen får bukt med sine strukturelle problemer, hvilket kan ta mange år.
Så der står vi: Med en norsk folio-rente bundet i en eller annen intervall, bestemt av vår risikopremie. En premie som tidvis godt kan bli negativ. Skal vi anslå intervallet for foliorenten i Norges Bank de neste tre år som: +1 til -1 pst?
Det at Norge for alle praktiske formål har fått en eksogent gitt rente øker behovet for fleksibilitet på andre områder. Forskrifter, kapitalkrav og selvfølgelig i skattepolitikken.
Nå som vi har boliglånsforskrift som effektivt kvester de ubemidlede arbeiderbarna, og hindrer de fra å komme seg inn boligmarkedet, samt at vi har pålagt særnorske høye kapitalkrav til bankene, gjenstår det bare å skape et nytt skattesystem. Vårt siste ubrukte virkemiddel.
Et skattesystem som bør passe på å ikke oppmuntre til spekulasjon i boliger, og som kan gjøre det mer lønnsomt for folk flest å flytte ut av byenes pressområder, og ut på landet.
Dessverre har vi gjort det motsatte. Fjerning av arveavgift har trolig ført til at mange familier har kjøpt en leilighet eller to til barna sine. Uten arveavgift er det også vanskelig å senke formuesskatten videre. Noe skal jo de rike betale i skatt. Og uten kutt i formuesskatt blir det urimelig å øke boligskattene.
Å snu dagens heftige urbaniseringstrend, og ta landet i bruk, bør være et prioritert mål for samfunnet. Tomme hus blir i så fall tatt i bruk, luftkvaliteten i byene blir bedre, og storsamfunnet kan spare ti-talls milliarder kroner samferdselsinvesteringer når køene blir kortere.
Det bør ikke være uanstendig av sentralbanksjefen å påpeke det åpenbare, at det nå er skattesystemet som må endres, skal vi stå han av.
Men vil Øystein Olsen i sin årstale ta tak i politikernes nakkeskinn, eller blir det med å stønne og sukke om hvor overbelastet pengepolitikken er?
Tja, ikke godt å vite.