Er Euroen bærekraftig?

by | 27. February 2017 | Internasjonal økonomi

Motsatt av hva folk tror, er det landene med systematiske spareoverskudd som skaper problemer for bærekraften av verdens finansielle systemer. Ikke de folkeslag som drikker for mye champagne i baksetet av en Rolls Royce med en kjøpedame i fanget.

Et poeng som tidligere økonomer som John Maynard Keynes var svært så klar over. (Det er fra han jeg har metaforen overfor). Da han på 1930-tallet trakk seg tilbake for å gruble over hvordan verdens finansielle system burde lages, skjønte han raskt at hovedproblemet ikke var land med kroniske underskudd. Deres ubalanser kunne rettes opp ved hjelp av devalueringer, rentekutt og innstramninger i offentlige budsjetter.

Verre var det å få overskuddslandene til å gjøre det fornuftige, og akseptere revalueringer mm. Kutte overskuddene sine ved å bevilge seg selv en runde på byen, hvor de bruker noe av spareoverskuddene sine på kjøp av varer og tjenester fra de som har opparbeidet seg for mye gjeld.

Keynes var obs på at det ene krever det andre. Skal et underskuddsland kunne bedre sin utenrikshandel, må noen overskuddsland være villige til å redusere sine eksportoverskudd.

I begynnelsen av dette årtusen var verdensøkonomien i krise, blant annet som følge av etterdønningene til IT-kræsjet. En krise som ble forsterket av terror i New York 11. september 2001.

Men de amerikanske myndighetene var villige til å stimulere seg ut av krisen. ‘Deficits don’t matter’ var slagordet til daværende vise-president Dick Cheney. Og de amerikanske handelsunderskuddene ble etter hvert gigantiske. Hele 800 mrd USD var underskuddet på driftsbalansen mot utlandet i 2006.

Dette var jo selvfølgelig kjærkomne vekstimpulser til resten av verden. Ikke minst til Europa som på denne tid strevde med å bygge ut en solid finansiell infrastruktur for sin nye valuta: Euroen.

Men da USA ble rammet av finanskrise, falt BNP i snusfornuftige Tyskland mer enn det gjorde i USA, krisens arnested.

Ikke så rart, når du tenker på hvor viktig det var for overdimensjonerte fabrikker i Asia, Europa og Latin Amerika å få avsetning for varene sine, langt vekk fra sine hjemmemarkeder. Amerikanerne var jo europeernes beste kunder for maskiner, vin og parfyme.

Men krisen var og ble et faktum i 2009. Det ville ta tid før amerikansk økonomi kom til hektene igjen. Og uten amerikansk drahjelp måtte Euro-landene stimulere seg selv. Hvilket de da også gjorde, blant annet med store rentekutt og enorme underskudd i enkelte lands statsbudsjett.

Men ikke alle ville være med på gjeldsfesten. Tyskland motsatte seg store underskudd og har i dag nær balanse i statsbudsjettet, og forsetter med enorme overskudd i sin utenrikshandel. Fabrikkene i Ingolstadt, Stuttgart og Wolfsburg er fortsatt helt avhengige av å finne kjøpere i andre land for å holde hjulene i gang.

Tyskernes handelsoverskudd er bygd opp mot mange land i verden, men deres viktigste handelspartnere er og blir deres naboer innenfor Eurosonen. Land som tvinges til å velge mellom underskudd i utenrikshandelen, eller så stram finanspolitikk at handelsbalansen tvinges til balanse, ved reduserte importkjøp.

Det gamle Bretton Woods systemet ble på 1970-tallet undergravet av at USA kjørte med større underskudd enn verdens finansielle system kunne absorbere. Ved en kombinasjon av det å devaluere (slik at eksporten ble styrket), og redusert levestandard for folk flest (slik at importen falt), ble amerikansk utenriksøkonomi gradvis tvunget tilbake til balanse.  En reduksjon i handelsunderskuddet som ga stor skade for andre lands eksportbedrifter. Mange forsøk ble opp gjennom årene gjort på å stabilisere valutakursene mellom de store økonomiene, men de slo alle feil. Til slutt raknet hele fastkurs-systemet, og verdens valutaer fløt relativt fritt.

I Euro-landene i dag er det stor forskjell mellom de land som har overskudd og de med underskudd. Nord-Europa holder seg med gigantiske overskudd, mens landene i sør har problemer med å sette tæring etter næring. Det er da heller ikke lett for Frankrike, Spania, Portugal, Italia og Hellas å skaffe seg nye eksportinntekter i en tid hvor nord-europeiske land nekter å bevilge seg selv en real kjøpefest.

Alternativt kan tyskere, nederlendere og andre snusfornuftige folkeslag gi noe av spareoverskuddene sine i gave til nettopp de som er glad i å leve over evne.

Marie Le Pen har et poeng når hun sier at dette systemet ikke kan vedvare over tid. Før eller siden må nord-europeerne og da spesielt Tyskland bruke nok penger til at Sør-Europa kan blomstre. For grekerne kan bli så konkurransedyktige som de vil, men uten kunder blir reisen til vekst og velstand vanskelig.

Og det å bare spare, er det jo INGEN som er tjent med vil vare.

I skrivende stund faller renten på den tyske to-årige statsobligasjon til nye rekordbunner, da tyske banker er fylt til bristepunktet av overflødige sparemidler. Minus 0,965 pst er den nye rekord, satt i morgentimene.

Politikken kan endre på mye, og på måter du kanskje ikke har tenkt på. I disse dager er all oppmerksomhet knyttet til det franske presidentvalget hvor Marie Le Pen truer med å rive i stykker hele valutaunionen.

Kanskje vi heller burde fokusere mer på det tyske parlamentsvalg til høsten? Selv heier jeg på uansvarlige tyske kommunister som vil ødsle med tyske skattepenger. Jo sterkere de rød-grønne blir ved høstens Bundestags valg, desto mer frivole blir de offentlige  budsjetter.

Akkurat det vi trenger for å gi Euroen langsiktig bærekraft!

 

 

Kategorier

Siste innlegg