– Det er bare å styre økonomien fornuftig så får du det ønskede resultat!
Styringsoptimismen blant sentralbankfolk, makroøkonomer og politikere er stor, og ovenstående sitat kunne vært mantraet til dem alle. Det står ikke på evnen, bare på viljen.
Men ingenting tyder på at så er tilfellet.
Ja, jeg vet at de fleste spår oppgang om to-tre år. Hvordan kan de gjøre annet? Norges Bank, Finansdepartementet og Statistisk Sentralbyrå som kun ansetter betydelige mer kapable økonomer enn undertegnede, regner seg frem til at det blir oppgang og 3-4 pst lønnsvekst i 2018 og utover. Resultatene legges frem som om det er vitenskapelige arbeider.
Men det er noe galt med tankeskjemaene som ligger bak de avanserte matematiske modellene som genererer disse resultater.
Problemet starter egentlig før denne konjunktursykel, som kan sies å ha fått kick start, fra krise til vekst, ved påsketider 2009. Det starter med dronningens spørsmål, etter at finanskrisen var et faktum:
“Why did nobody notice it?”
Litt omskrevet kan man spørre, hvis verdens beste økonomer, med mere avanserte modeller en menneskeheten noensinne har hatt til rådighet, ante fred og ingen fare helt opp til de siste dager av Lehman Brothers, ja, da må det være noe galt med tankegodset som modellene baseres på.
Jeg skal ikke påta meg å skrive en ny økonomisk teori, men noe av løsningen tror jeg vi finner i svaret den overrumplede professor ga, da han måtte svare dronningen:
“At every stage, someone was relying on somebody else and everyone thought they were doing the right thing.”
Modellarbeidet med resultater på tredje desimal er egentlig bare skuebrød. En intellektuell staffasje som skal skjule at vi makroøkonomer egentlig er flokkdyr. Av og til slår vi oss løs med en vill prognose på et KPI-tall, og vi stiller gjerne spørsmål ved modellene. Må understreke usikkerheten i anslagene, veit du!
Men når alt kommer til alt: Alle forstyrrelser er midlertidige, og alt er i likevekt om noen år. En likevekt som blir gjenkjennelig for oss alle.
Jeg er ikke mye bedre selv. Så hva er det jeg kan plukke på, uten å måtte skrive noen ny lærebok?
Noe av det viktigste må være å rette fokuset på kredittmarkedene.
Markeder som ofte blir sett på som en slags siderett til det som er det intellektuelle hovedmåltid i en tradisjonell makroanalyse, BNP, arbeidsmarked og inflasjon. I begynnelsen av 1990-årene var husholdningenes gjeld ganske stabil på om lag 400 milliarder kroner. I dag står vi nær 3000 mrd kroner. En masse som vokser med omlag 160 mrd kroner i året. Uten slik vekst ville norsk økonomi ha vært i resesjon allerede.
Det er ikke godt å si hva som er høna her. Men implisitt i de fleste makroanalyser jeg ser er det en slags idé om at kredittmengdene bare følger BNP-veksten, nærmest som en lydig hund følger sin fine BNP-frue, spankulerende i solen på sin søndagstur i Frognerparken.
Et ubehagelig alternativ er å tenke seg at kredittveksten driver BNP! Nærmest som om den var en løve som bykset ukontrollert, slepende på sin skrikende, livredde BNP forbi hovedfontenen i parken.
Troen på at BNP drev kredittmarkedene, og ikke omvendt var noe de fleste la til grunn i 2008. Vi trodde verdensøkonomien var robust. Men da kredittveksten stoppet opp, kollapset verdensøkonomien.
Når rentene noen måneder senere havnet nær null i de fleste toneangivende land, skulle en tro at det var nok til å hjelpe økonomien til ny vekst, men den gang ei. I USA, EU, Japan og Storbritannia måtte sentralbankene trå til, og kjøpe store mengder kreditter, for å holde hjulene i sving.
Heller ikke dette var nok til å berge OECD-landene. Kina tro til med en gigantisk stimulans, og sto i 2009 og 2010 for om lag halvparten av veksten i verdensøkonomien. Uten kombinasjonen av disse tre elementer, og her er som nvent Kinas innsats avgjørende, ville verdensøkonomien fortsatt ha slitt med lavkonjunktur.
Mot slutten av 2016 er vi nær full sysselsetting i det meste av OECD-området, med unntak av de sørlige landene i EU. Så er det nå på tide å starte prosessen med å normalisere rentene? Selvfølgelig! Hvis du tror på de gamle modellene.
Hvis du derimot frykter at det er kredittveksten som driver økonomien, og nullvekst eller nedgang i kredittmengdene kan gi oss en ny global resesjon, da vil du tvile på om rentene noensinne kan stige igjen.
Spesielt nå som kredittveksten i de fleste store økonomier er svak.