Da jeg satt i meglerhus og vi fikk økonomiske nøkkeltall av stor betydning valgte jeg en av to type kommentarer.
Slo min prognose feil, bortforklarte jeg tallet. Det er sikkert noe gærnt med data!
Traff jeg, og det var i beste fall en 50-50 pst øvelse, konkluderte jeg med: HVA VAR DET JEG SA.
Nå, litt mere tilbakelent, er det grunn til å fundere litt over hva vi kan lære av de amerikanske arbeidsmarkedstall som kom på fredag.
Tall som viste langt svakere utvikling enn på denne tid i fjor. Først må det sies at tallene er ofre for store revideringer. Og forrige måneds sterke tall, som ble akkompagnert av opprevideringer av tidligere måneder, etterfølges nå av svake tall – med ditto nedrevideringer av tidligere måneder.
Uansett, selv med svake sysselsettingstall, er ledigheten lav og lønnsveksten solid, i sektorer hvor det er åpenbar mangel på fagfolk. IT-tjenester viser en lønnsvekst på 5 pst det siste år!
Men mitt fokus er som regel på litt lengre bølger i økonomien. Konjunktursvingninger, som er lette å se i ettertid, med oppgang fra 2003 til 2007, og nedgang året etter. Med nytt oppsving i 2009 som har vart til den dag i dag.
Selv har jeg lenge jobbet med hypotesen om at vi er i en sensyklisk fase, og på vei mot en ny global nedtur. En nedtur jeg ikke klarer å skimte på horisonten, men som vi trolig nærmer oss.
Derfor leter jeg etter indikatorer som hjelper meg å forstå om jeg tar feil, eventuelt ting som kan rettlede meg i mitt ønske om å tidfeste nedgangen. Jeg ønsker jo å tilpasse mine renteprognoser til økonomiens rytme.
Og i de amerikanske arbeidsmarkedstallene er det nye spor som bekrefter at konjunkturene nå i hvert fall flater ut, eller avmattes. I rapportene måles den gjennomsnittlige arbeidstid per uke. Den har i konjunkturoppgangens beste perioder ligget på 34,6 timer per uke, men har i de to siste måneder havnet nede på 34,4. En nedgang som i timeverk motsvarer om lag en halv million arbeidsplasser. Og et klart tegn på at overtidsbruken i næringslivet er på vei ned.
I sum er det lite i disse tallene som tyder på at det amerikanske arbeidsmarked for tida har behov for strammere pengepolitikk. Det er da også derfor jeg tviler på at de kommer i denne sykel. Ser en kun på arbeidsmarkedet, bør kanskje heller renten kuttes i løpet de neste 2-3 år.
De svake tall for mai, vil normalt veie tungt på varehandelen og industriproduksjonen utover sensommeren og høsten. Med verre arbeidsmarked til jul som resultat. Det ville være veldig umusikalsk å øke rentene nå.
Litt artig og garantert ved tilfeldighet, er den amerikanske og norske ledigheten nå den samme (4,7 pst). Likeså lønnsveksten (2,5 pst).
Forskjellen er at her hjemme vokser ledigheten. I forrige uke spådde Statistisk Sentralbyrå at arbeidsledigheten, som i februar-april var 4,7 pst i følge AKU-tall, ville toppe ut her. NAV-tall, som kom dagen etter, viste imidlertid videre oppgang i mai. En oppgang som trolig vil fortsett utover høsten. Også forskerne i SSB kunne ha nytte av et dansekurs.
Vårens lønnsoppgjør ble så magert at folk flest mister kjøpekraft. Samlede inntekter for norske husholdninger holdes oppe av en befolkningsvekst hvor våre nye landsmenn får betydelige overføringer fra staten. Også veksten i antall norske pensjonister med tilleggspensjon hjelper godt. Det monner bare så lite. Varekonsumet vil bli uhyggelig svakt til høsten.
Det er ikke lett å se hvordan veksten i norsk økonomi kan unnvære rause offentlige budsjetter og lave renter. Veksten i fastlands-økonomien blir trolig under ett prosentpoeng i år – selv med overgang til nullrente i Norges Bank.
Norges Bank har de siste måneder valgt å holde seg passiv, trolig fordi sentralbanken, i likhet med Statistisk Sentralbyrå, tror at konjunkturene snart snur. Men er min tolking av de amerikanske arbeidsmarkedstall korrekt, er det heller ingen oppgang i vente i norsk økonomi.
Norges Banks forsiktighet og feilvurderinger nærmest garanterer at pengepolitikken blir for stram til høsten, med 5 pst ledighet ved juletider som det sannsynlige resultat. Litt feil takt i rentesetting også her hjemme, med andre ord.
Ikke helt ulikt der den amerikanske bommer på takten, holder Norges Bank på å havne på hæla, akkurat i det økonomiens musikk oppmuntrer til litt raskt fotarbeid.
Så musikken stopper der, ikke sant?
Ikke helt. Med for stram norsk pengepolitikk, og en amerikansk økonomi som vil fortsette å miste fart, er det duket for en gradvis sterkere kronekurs. Mye kan skje, og vi lever i et år hvor politiske overraskelser kan TRUMP(f)e økonomiske nøkkeltall.
Men, med alle forbehold om ukjente faktorer, de store bølger i amerikansk økonomi tilsier en gradvis svakere dollar i norsk regning. På den annen side kan hele Europa, inklusive Norge, rammes av nye sjokk hvis britene skulle velge å forlate EU.
Men uansett blir krona sterkere enn godt er for norsk næringsliv. Valutamarkedet vil alltid følge rytmen i verdensøkonomien, selv når danserne mister takten.