Britains will always be slaves

The var en gang i et kongerike langt, langt der nord, en sentralbanksjef som het Erik Brofoss. Jeg husker ikke lenger hvordan han så ut, ikke det han sa, men jeg har vage minner om noe han skal ha sagt. Sagt til unge økonomer i Norges Bank.

  • Jeg må fortelle dere noe om det britiske pund, skal han ha sagt på 60-tallet, da franskmennene forpurret planene om britisk EF-medlemskap. Storbritannia står utenfor det europeiske felleskap, sa han. Og dets kolonier frigjør seg fra britisk åk.
  • Med stadig færre land som trenger det en gang så dominerende britiske pund, eller som er tilsluttet imperiet, vil bruken av denne pengenhet til dagligdagse gjøremål, handel og vandel, falle. Det er ingen som vil trenge pund i internasjonal handel, annet enn når de kjøper og selger goder på de britiske øyer.
  • Det er ingen som vil ha behov for å plassere sin formue i Storbritannia

Jeg er over 50 år, og det er mange ti-år siden jeg hørte denne fortelling. Minnene er vage. Men for hva det er verdt, er analysen god. Brofoss sin analyse tilsa at pundet ville kollapse i verdi. Hvilket det også gjorde få år senere. Fra en initial verdi på om lag 20 kroner i norsk regning til godt under tiern, i perioder hvor det stormet som verst.

Britenes rikdom er basert på tidligere suksesser og sitt imperium, som i sin glanstid var det største verden noensinne har sett.

Den første industrielle revolusjon, som hadde sitt arnested på de britiske øyer, fikk selvfølgelig gode levevilkår, når britene kunne sende industrivarer på tvers og kryss av kloden. Fraktet med engelske fartøy. Og selvfølgelig finansiert av Londons finanssentrum.

Britene, som systematisk eksporterte mer enn de importerte i siste halvdel av 1800-tallet, og som levde godt av å ta for seg i koloniene, hadde store kapitaloverskudd som måtte reinvesteres. En jobb Londons mylder av finansinstitusjoner fikk oppgaven med å håndtere.

Men slik er det ikke lenger.

Ved utbruddet av den første verdenskrig var Storbritannia verdens rikeste samfunn, men mistet mye av formuen i den påfølgende krig. Og mye av det som var igjen, gikk med til å nedkjempe Hitler.

Ved freden i 1945 var britiske statsfinanser ruinerte og det var kun solid global vekst, sterk satsing på gjenoppbygging etter krigen og relativt høy inflasjon som brakte finansene tilbake til bærekraftige tilstander.

Likevel har britene opp gjennom årene vært igjennom en rekke pundkriser. Som den stolte nasjon de var etter den andre verdenskrig var de raskt ute med å forsøke å gjøre sin valuta konvertibel mot den allmektige amerikanske dollar. Et forsøk som endte i fiasko. Tømming av valutareserver og økonomiske tilbakeslag ble resultatet.

I 1956 var det duket for neste pundkrise. Britene angrep Suez-kanalen som Egypt tidligere det år hadde nasjonalisert. Et angrep som krevde store utgifter. Markedene ble urolig for om britene kunne finansiere krigen, og tvang pundkursen i kne. Datidens statsminister, Anthony Eden, måtte avgå og pundet ble devaluert.

På 1970-tallet og 1980-tallet var det duket for nye kriser og devalueringer. I 1992 ble pundet sprengt ut av forløperen til Euro-samarbeidet, fastkurspolitikken ble oppgitt. Og dette var kriser som var milde i forhold til hva som rammet britene under finanskrisen i 2008.

Gjennomgående har Storbritannia i senere år hatt underskudd på sin utenrikshandel. Et underskudd de har levd med takket være utlendingers villighet til å kjøpe britenes gjeldspapirer. Papirer som ikke gir nevneverdig rente en gang!

Nå har britene selv valgt å ødelegge sin kredittverdighet ved å tre ut av EU. Brexit gjør all britisk gjeld mer usikker enn før. Jeg spår ikke nødvendigvis at selve Storbritannia rakner. Skottland som gjerne vil ut, har neppe råd til å overleve som selvstendig stat uten milde gaver fra sine naboland. Og det er ikke lett å se hvem som skal gi almisser nå.

Skotter og engelskmenn blir som et aldrende ektepar hvor den ene ønsker å bryte ut, men som blir værende i en stor, tungt belånt enebolig som har kollapset i verdi. Hvordan skal fattige Skottland kunne overta sin rettmessige andel av Storbritannias statsgjeld?

Dette blir detaljer for kredittmarkeder.

Det viktige alle i kredittmarkedene må ha klart for seg, er at britene har tenkt å fortsette å leve over evne, og utstede ferske gjeldsbrev som skal legges til den eksisterende haug, hver eneste dag, så langt øye kan rekke. Dette er fordringer uten renter i en usikker tid.

Jeg tror Brofoss grunnleggende poeng er korrekt. Det er de færreste som trenger pund. Og en ting er sikkert , langt færre trenger dem, enn de som i dag allerede innehar pundbeholdninger. Derfor er det vanskelig å tro annet enn at vi står foran en ny kollaps i den internasjonale verdi for det britiske pund. Tilbudet øker, og kundene har for mye av det i utgangspunktet.

En kollaps som vil gi kraftige hopp i britiske importpriser og dermed en markert nedgang i husholdningenes kjøpekraft. En markert og langvarig særbritisk resesjon synes uunngåelig i 2017-2018.

Det er vanskelig å vite hvor det ender.

Den britiske regjering må selvfølgelig la underskuddene på statsbudsjettet, som allerede er formidable 3 pst av BNP, stige videre. Gjerne til det dobbelte. Men den konservative elite som fortsetter å styre landet er dessverre mer troende til å stramme inn, og dermed forverre krisen. En stram finanspolitikk vil øke presset på pundet ytterligere.

Sentralbanker over hele verden må gjøre sitt, ved å støttekjøpe britiske pund. Men all erfaring viser at sentralbankene før eller siden gir opp. Hvoretter pundet kollapser.

Frigjøringen av koloniene kunne ikke britene stoppe. Det er imidlertid et høyaktuelt spørsmål om britene selv kan snu, ved å holde en ny folkeavstemning.

Ikke vet jeg, men selv tar jeg det nå for gitt at britene har klart å slå i stykker de siste restene av sitt imperium. Ut av EU går de, og bare finansene blir gode nok, følger Skottland med på lasset over til EU. Det kan ta noen år.

Uansett kan hverken briter eller skotter gå fra gjelda si. Den må betjenes, blant annet til det norske oljefond (SPU). Historiens ironi er at herrefolket i London, the Lords and their Ladies, som en gang levde godt av slavehold, selv nå er blitt hjelpeløse gjeldsslaver. Gjeldsslaver som på sine gamle dager driver med selvskading.