Vel, vårens vakreste eventyr er det neppe.
De lange seigpinede forhandlingene om årets tariffoppgjør hvor partene kjemper for kronene til langt på natt. Altså, frontfagsoppgjøret mellom Fellesforbundet og NHO. Og vi vet hvordan det ender. Utslitte står de foran TV-kamera i det soloppgangen gryr, der de legger frem den absolutt beste avtalen mulig (!), som de vil anbefale sine medlemmer å vedta – men bare under sterk tvil!
Men snipp, snapp snute så kan dette eventyret snart være ute.
I Japan har vi nylig sett at overgangen til et regime med negative innskuddsrenter i sentralbanken endret på fagforeningenes lønnskrav. Kravene gikk ned. I banknæringen droppet de å be om lønnstillegg i år.
Norges Bank er også på vei over i en ny æra. Fortsatt legger sentralbanken frem prognoser med ‘ normaliseringen’ og 3,7 pst lønnstillegg i 2019. Altså, om snaue tre år. Kanskje tilfeldig, men 3,7 pst er gjennomsnittlig lønnsvekst i Norge for årene 2010-2015. Norges Banks, og de fleste norske makroøkonomers tankeskjema, synes å være såkalt ‘ mean reverting’.
I G7 landene var BNP-veksten 2,5 pst, og prisveksten i underkant av 2,0 pst i årene 1997-2007, altså i årene frem til finanskrisen.
4,5 prosent samlet nominell inntektsutvikling ble det da til disposisjon for de mange hundre millioner mennesker som bor i USA, Canada, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia – i gjennomsnitt.
Etter den tid er prisveksten om lag ett prosentpoeng, og BNP-veksten halvannen. I sum altså en nominelt forløp på om lag det halve av hva det var. En ny trend, kan det se ut som, for disse store økonomiene som til sammen utgjør 40 pst av verdensøkonomien:
Det er ingen fornuftig grunn til å tro at Norge vil klare seg bedre. Vi starter med et av verdens høyeste lønnsnivåer. Nivået, 408 kroner per time i industrien, er vanskelig å tøye gitt at våre naboland er på et lavere lønnsnivå, også har minimal kostnadsvekst. Nærliggende Polen har bare 68 kroner per time for arbeidere i industrien. Ikke rart i at det meste av vår industri for fritidsbåter har flyttet hit.
Også kravene preges av den nye tid. Det gjennomsnittlige lønnsnivået i Norge har passert en halv million kroner i året. Er det virkelig noen som streiker for en femtiøring ekstra per time?
Vi har også, i motsetning til G7-området en gigantisk næring som gradvis skal svinne hen. Med et av verdens høyeste lønnsnivåer og krymping av vår oljeindustri skal vi prise oss lykkelige hvis Norge i kan oppnå samme utvikling de store økonomiene kjennetegnes av.
Jeg kan ta feil, men la oss tenke oss at den normale veksten i lønnskostnadene for industrien blir om lag 2, 5 pst per år. Intet nytt. Industrien hadde det i fjor. Da var lønnstillegget ved de sentrale oppgjør på 45 øre per time. Ikke for hele kalenderåret, men fra 1. april.
Fremover vil nok de sentrale oppgjørene ha pensjon som hovedfokus. I stedet for timelønnskrav, vil vi kunne få brudd i de sentrale forhandlingene på pensjonsspørsmål. Og skal bedriftene måtte gi rausere pensjonsordninger kan det ikke bli snakk om mange øre i timelønnstillegg.
En kan nesten spørre seg hvor for de skulle gidde å forhandle om lommerusk. Kanskje er det bare for å holde en av vårens tradisjoner i livet?
Men pensjonsnøtten blir hard. Det er vel først i disse dager at folk oppdager at lav rente er ensbetydende med lav avkastning på oppsparte pensjonsmidler og smalhans de siste 20-30 år av livet. Så ille er fremtidsutsiktene for mange bedrifter at det til og med kan tenkes at folk gladelig går ned i lønn for å beskytte og/eller forbedre sine pensjonsordninger.
Resten av en eventuell lønnsvekst vil komme lokalt, basert på den enkelte bedrifts fortjeneste og de ansattes produktivitetsutvikling. Det blir ingen prisvekst av sånt.
For Norges Bank blir da lønnsveksten sentralt problematisk lav. Ikke bare fordi vi har samlet kostnadsutvikling som er langt lavere enn det som trenges for å nå vårt særnorske høye inflasjonsmål. Vel så viktig er det at mye av stigningen i lønnskostnader kommer som utsatt inntekt, altså pensjon. En endring i fordeling av inntektens utbetaling som trekker dagens konsum ned.
Skulle vi både få lav kostnadsvekst, og en økende andel av lønnsgodtgjørelsen som utsatte forbruksmuligheter, vil trolig også samlet private konsum svikte i tiden fremover.
I sum blir den nye lav-vekst æra, hvor samlede lønnskostnader vokser med 2,5 pst (eller mindre), også en lavrenteæra, som på sin side avler økt pensjonssparing, med skuffende utvikling i privat konsum og BNP som fasit.
Årene 2016-2019 blir sikkert flotte år med mye moro, fine sommerdager og ablegøyer. Det blir bare ikke år hvor det gis nevneverdige kronetillegg ved vårens lønnsforhandlinger. Det blir ikke år med behov for renteoppgang. Trolig vil varehandelen ha behov for det motsatte.