Hva kom først, høna eller egget? Og hva er det som driver renteforventninger ned – til stadig nye bunnoteringer?
Var det demografi?
- Hvor vi gikk fra
- en ‘bonus’-preget tid med mindre forsørgelsesbyrde som følge av færre barn og fler kvinner ut i arbeidslivet,
- til en æra preget av eldrebølge, med gradvis mer krevende trygdebudsjetter som arbeidere og kapital må bære?
Var det teknologi & globalisering?
- Hvor vi gikk fra
- en tid hvor prisene ble justert opp i takt med kostnadsveksten som store fagorganisasjoner forhandlet frem,
- til en tid hvor mange næringer desperat må kutte kostnader og gi fra seg marginer i en drepende global konkurranse?
Var det gjeldsoppbyggingen?
Hvor gjeldsgraden økte hver gang rentene ble satt ned, uten at den falt igjen i gode år hvor både inntekter og renter steg? Sluttresultatet er at mange nå føler at de har ukomfortabelt mye gjeld.
Eller er det bare tidsånden?
Troen på at alle problemer lar seg løse, erstattes av en fatalisme som tilsier at ingenting kan gjøres. Problemene er bare for mange og fragmenterte til at vi klarer å greie ut vasen.
Slik var det ikke før. På TV var 1990-tallet preget av glade programmer som ‘Vil Du Bli Millionær’. Siste uke var det premiere på årets sesong av ‘Luksusfellen’.
Trolig er det litt av alt. Jeg får overlate til forskere å finne årsakssammenhengene. Legg merke til at en stadig skjevere inntektsfordeling i de store økonomiene, som kanskje også er et resultat av disse problemer, bare forsterker vekst-utfordringene. Fattigfolk har høyere konsumtilbøylighet enn de rike.
Mere om dette kan du lese om nærmest daglig i Financial Times. Du kan gjøre dummere ting enn å ta en titt på siste ukes kronikk fra en av verdens ledende finanseksperter Martin Wolf.
Uansett. Null-æraen er her.
I dag plages verdensøkonomien av for lav kapasitetsutnytting i mange næringer, og spesielt i store deler av bergverk, olje og industrien på de fleste kontinenter. Uten nye stimuli er det mer en fare for regelrett deflasjon i mange råvareproduserende næringer, og i store deler av industrien. Vi er der faktisk allerede – i Kina. En kunstig sterk Yuan, hindrer at resten av verden skjermes fra enda sterkere negativt prispress enn det vi allerede har.
Og problemene for vareproduserende næringer påvirker selvfølgelig transportsektoren. Det er usikkert om volummengdene falt i verdenshandelen i fjor. Men i verditermer var fjoråret brutalt, med et fall i verdien på hele 13,8 pst fra 2014 til i fjor, målt i USD.
Du har kanskje ikke merket noe til problemene, da de merkes lite her til lands, og er lite omtalt i norske media, men mere finner du her.
Men hva skal man gjøre? De fleste nasjonalstater ønsker å begrense sine underskudd, og sentralbankrentene er allerede på et historisk lavmål. Kredittmarkedene har oppdaget at det ikke lenger er så mye som kan gjøres for å bedre den økonomiske veksten fra den ene dag til den neste. Risikopremiene i verdipapirmarkedene har naturlig nok justert seg.
Her hjemme har vi fortsatt en viss handlefrihet, men Norges Bank må kutte et halvt prosentpoeng hvis bedriftsmarkedene skal unngå nye renteøkninger nå i vår. Så sterk har marginutgangen vært i det meste av det norske kredittmarkedet siden i fjor høst. Da det fortsatt er vill kamp om boliglånskundene må bedriftene ta støyten for at også norske banker nå må finansiere seg dyrere enn før.
Nettopp det faktum at det er blitt dyrere å låne for alle norske banker det siste halvår, tilsier at det er systemfaktor med i bildet. En kredittutgang som ikke har sammenheng med bankenes økonomiske helse, men som skyldes makroforhold kun Norges Bank kan hamle opp med.
Sentralbanken vår har også et ansvar for bankenes økonomiske helse. Biter de høye rentemarginene seg fast, vil kredittporteføljene over tid forandres, og bankene vil da tvinges til å ta mer risiko for å tjene nok til å betale dagens skyhøye finansieringskostnadene.
Det er liten tvil om at verdipapirmarkedene på nyåret har tatt en annen vending enn de fleste av oss ventet, og håpet på. Faren er at Norges Banks taler og handlinger blir små og hjelpeløse sett i forhold til de store markedssvingningene vi i dag ser. At vi får nok en sentralbank uten evne til å stabilisere konjunkturene.
For å kunne holda krona svak, hjelpe bankenes innlånskostnader og sikre sunne kredittmarkeder bør, Norges Bank både kutte et halvt prosentpoeng i sin innskuddsrente, og signalisere at nye kutt er på horisonten.