Sentralbankenes ferd til jordens indre

by | 30. January 2016 | Internasjonal økonomi, Norsk økonomi, Renter og valuta

‘Koalabjørnen’, alias Zhao Wei, er en søt kinesisk jente, i livets vår. Hun brenner hun for de som lever på Kinas skyggeside, i følge sin sørgmodige mamma. En jente som brukte mye av sin energi for å kjempe mot livets mange urettferdigheter. Men en morgen var det nok for myndighetene. Hun ble hentet på sin hybel, som ble endevendt i det som tydeligvis var et fånyttet forsøk på å finne bevis for hennes angivelige forbrytelse; høyforræderi. Hun var ingen ledertype, men står nå likevel i fare for å tilbringe resten av sitt liv bak murene i en av kommunistpartiets mange Gulager.

Aldri får hun se sin mamma igjen.

En trist skjebne, men også en advarsel til alle som baserer sine investeringer på at det politiske, juridiske eller finansielle system i Kina er stabilt. Et regime som er avhengig av å kaste sin beste ungdom i fangehull kan umulig overleve i det uendelige. Og verdensøkonomien forblir sårbar for nye tilbakeslag så lenge Kina vakler. Mer om det senere.

Natt til fredag i uken som var, senket Japan ikke bare sine egne renter, men rentene i de fleste OECD land, ved å gå fra 7,5 bp til minus 10 bp for overskytende likviditet som banker plasserer i sentralbanken. Formålet med øvelsen var å svekke sin yen-kurs, i en tid med global lavkonjunktur for industri og verdenshandel.

Samtidig varslet sentralbanken at den også kunne gå lavere enn dette hvis nødvendig. Noe som åpenbart kommer til å skje. De færreste samfunnsproblemer lar seg løse av en rentenedgang på 0,2 pst for overskuddslikviditet i sentralbanken!

De fleste rentemarkeder ble påvirket av japanernes sjokkmelding. Mario Draghi har tidligere varslet at innskudd i Den Europeiske Sentralbanken (ESB) i mars trolig vil falle fra minus 0,3 pst ved ESBs marsmøte. En nedgang til minus 0,4 pst var allerede priset inn i markedene, før japanerne agerte . I dag priser markedene en videre nedgang til minus 0,5 pst før vi feirer jul i år.

I Europas randsone har vi også renter som vil trekkes ned i dragsuget. Danmark vil garantert følge opp de europeiske rentekuttene for å hindre ny kapitalinngang. Sverige vil være under press for å gjøre det samme. Sveitserne, som lenge har slitt med negative renter og en sterk valutakurs, vet ikke sine arme råd.

Noen ny renteheving i USA er selvfølgelig utelukket etter at japanerne gikk til aksjon. Tvert imot er det grunn til å regne med at den amerikanske sentralbanken etter hvert får god gammeldags bondeanger og tvinges til å kutte de også. BNP–veksten for 2016 var ved inngangen til året ventet å bli 2,5 pst, men svakere eksportmarkeder og en sterk dollar bidrar til en systematisk uthuling av amerikansk industri. Sist uke fikk vi en alarmerende nedgang i nye ordre for varige goder i amerikansk industri. (-5,1 pst fra november til desember). Aksjeverdiene er selvfølgelig ned etter at sentralbanken i desember hevet rentene, og S&P 500 er dermed tilbake på samme nivå som den var ved slutten av 2013.

Arbeidsmarkedet er fortsatt sterkt, men dette er såkalte etterslepende indikatorer. Arbeidsledigheten stiger normalt først lenge etter at industrien er i resesjon. Når også arbeidsmarkedene snur ned, er rentekutt i USA uunngåelig. Og det holder ikke å komme med kun en kvarting, etter at konjunkturene surner på bred basis.

Et nytt sjokk venter nå verdens sentralbanker, og ja, det har sammenheng med Zhao Wei sin skjebne. Kinesiske nyheter er selvfølgelig sterkt sensurerte, men kinesere skjønner at de lever i et korrupt diktatur, med et rettsvesen som ikke er til å stole på. Når børsen er svak, eiendomsmarkedene usikre og kredittmarkedet full av ukjente bomber, er det ingenting å si på at rike kinesere flest forsøker å flytte noe av pengene sine ut av landet.

Noen kaller dette verdenshistoriens største kapitalflukt. En flukt som kun kan stoppes av et nytt sett av hardhendte valutarestriksjoner, eller det som ser mer og mer uunngåelig ut, en MONSTERDEVALUERING.

Kapitalreguleringer blir vanskeligere å håndheve desto mer integrert Kina blir med resten av verdensøkonomien. Små justeringer av valutakursen vil øke, ikke dempe, lysten til flytte penger ut av landet. Derfor er det bare en monsterdevaluering som kan stoppe valutautgangen.

Og tiden renner ut for kineserne. De har store, men ikke uendelige valutareserver. Kinesiske Yuan som handles til 6,58 per USD i skrivende stund, bør trolig settes til 7,5 for å hindre videre spekulasjon om fremtidige depresieringer av valutakursen.

Spørsmålet blir hvordan vestlige sentralbanker vil reagere på en slik monsterdevaluering. USA vil trolig før eller senere måtte innføre negative renter på sentralbankinnskudd i et forsøk på å hindre en altfor sterk dollar. De europeiske sentralbanker, som allerede er i negativt lende, har imidlertid mindre spillerom.

En kinesisk monsterdevaluering ser bare ut til å kunne unngås hvis Kinas ledere vender om, åpner for reell ytringsfrihet, og starter det møysommelige arbeid mot demokrati. Vi kan bare håpe at Koalabjørnen, og alle de tusen menneskerettighetsaktivister og fagforeningskjemper som råtner i kinesiske fengsler, snart slippes fri. Ikke bare for at disse menneskene skal få et bedre liv, men også fordi det ville være en ledende indikator på at positive endringer er på gang i Beijing. Dessverre er det ingen tegn til at en slik politisk fornying er på vei. Monsterdevalueringen ser ut til å tvinge seg frem.

Et interessant spørsmål er hvordan sentralbankene verden over skal komme seg tilbake igjen til null og positive renter.  Ingenting tyder på at verdensøkonomien vil få det så mye bedre i de nærmeste år, selv med negative renter i mange land. Av demografiske grunner skal den økonomiske veksten falle i de fleste rike land – helt uavhengig av konjunkturbildet.

De land som har levd lengst med ekstremt lave renter, Sveits og Japan, ser ut til vendt seg til tanken om at renten aldri kommer opp igjen. Ved de første store rentekutt fikk disse land en bølge av optimisme i næringslivet som ga nye næringsbygg, boligprisoppgang og børsspekulasjon. Etter en periode hvor gjeldsfinansiert overkapasitet i mange næringer fikk bygge seg opp, endte de opp med en sterk valutakurs, deflasjon og svake kredittmarkeder. Samt et kontinuerlig press på sentralbanken for å hjelpe med enda mer billige penger.

Selv med negative renter later kredittmarkedene bare til å forverre seg. Sentralbankenes grep svekker inntjeningen i bankene, men uten å være kraftfulle nok til å redusere deres tap. Jo lenger denne seigpiningen får vare, desto svakere vil finansnæringen bli.

Norges Bank vil naturlig nok før eller siden også måtte ta skrittet ned i denne dype mørke dal. Spørsmålet er vel bare hvor langt ned i negativt lende vi tvinges til å gå. Mere interessant er det å spørre seg hvordan i all verden vi skal komme tilbake til null i rente igjen – en eller en annen gang i fremtiden.

Kategorier

Siste innlegg