Satt og så på ungene i skolegården her om dagen.
Tenkte mitt: Jaja, dere får ikke se noe til oljefondet. Det er borte, eller opptatt til andre formål. Pensjon kan dere heller ikke regne med å få. I hvert fall ikke før dere fyller 70 år. Litt av et samfunn vi overlater til barna våre. Men kanskje var det best at det gikk som det gikk?
Dette er ikke noen sannhet, ingen presis prognose, men det er et ganske sannsynlig scenario. Fremover desimeres verdiene i oljefondet, i hvert fall relativt til forpliktelsene det offentlige har påtatt seg.
Ta statsbudsjettet i senere år, som jo skulle følge reglen om å bruke mindre enn 4 pst av oljefondets verdi ved inngangen til året. Nordmenn har tilsynelatende vært meeeeget ansvarlig fordi vi har brukt langt mindre oljepenger enn handlingsregelen skulle tilsi. Men handlingsregelen var ekstremt raus. Mer en slåbrokk enn en tvangstrøye for rause og hyggelige politikere var den. Det skulle godt gjøres å øke bruken av oljepenger like raskt som oljefondet vokste i de gode år.
I årene 2012-2015 bidro statsbudsjettets innretning til å forsterke oppgangen i norsk økonomi. Vi drev ikke med motkonjunkturpolitikk slik lærebøkene sort sett anbefaler, men med ‘medkonjunkturpolitikk’. En politikk som bidro til å forsterke oppsvinget i norsk økonomi. Bruken av oljepenger steg fra 98 mrd kroner i 2011 til 167 mrd kroner i 2015. Det i år, som var preget av relativt gode tider i kongeriket.
Det ser ikke spesielt vakkert ut i ettertid, men ingenting å gjøre med det etter at oljeprisen har stupt. Nå som nedgangstider truer i det meste av gamlelandet, bør finanspolitikken være ekspansiv, slik at arbeidsledigheten dempes. En kan derfor ikke vente annet enn større bruk av oljepenger (av konjunkturelle grunner) i årene som kommer.
I fjor høst lagde Eika Gruppen, i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå, et mellomlangsiktig scenario for norsk økonomi hvor statsbudsjettet fikk lov til å bli gradvis svekket med om lag et kvart prosentpoeng av BNP per år. Vi ender da opp med en oljepengebruk på om lag 4,5 pst av oljefondets størrelse i 2022.
Dette scenarioet er tuftet på en rekke usikre forutsetninger, blant annet troen på at oljeprisen stiger til om lag 60 USD per fat i årene 2018-2022. Markedene priser imidlertid i skrivende stund inn en oljepris på om lag 45-50 USD per fat i denne perioden. En inntektssvikt for den norske stat på om lag 100 mrd kroner per år.
En annen kritisk forutsetning er verdiøkningen i oljefondet. Saldoen på fondet antas å være om lag 8400 mrd kroner ved inngangen til 2022. Det forutsettes altså normal kapitalavkastning, som delvis spises opp av en gradvis sterkere kronekurs. Dette ser ut til å være for optimistisk. Alt annet like vil vi neppe nå 8000 mrd kroner hvis budsjettets utgiftsside ikke påvirkes av de lave oljeprisene. Økte underskudd vil alene kunne trekke ned saldoen med 500-600 milliarder kroner.
Det formelle navnet på oljefondet er Statens Pensjonsfond Utland. Og fondet antas å kunne brukes til å hjelpe Norge i årene hvor eldrebølgen slår som hardest inn over statsfinansene. Imidlertid er det verdt å merke seg at hver flyktning som kommer til Norge har krav på en del av kaka. Tar vi en om lag 20 000 flyktninger per år antar forskerne i Statistisk Sentralbyrå at dette vil koste om lag 5 millioner kroner per hode, gitt et sett av realistiske forutsetninger for deres yrkesdeltagelse og levealder.
En skal heller ikke være for sikker på oljefondets verdi. Aksjemarkedene er usikre og mye av statsobligasjonene som oljefondet eier har negativ rente.
I sum er det da fire forhold som kan hindre våre barn i å ha glede av oljefondet:
- En oljepris som følger markedsforventningene
- Raus bruk av oljepenger til løpende utgifter
- Stort flyktninginntak, 10-30 000 i året pluss familiegjenforeninger, som legger beslag på deler av fondets restverdi
- Vedvarende svak finansavkastning
Kjære barn,
Snipp snapp snute, der var eventyret om oljefondet ute.