Juledagene ble tilbrakt i Helsinki, denne vakre hovedstad i kriserammede Finland. Nå inne i sitt tredje år med nedgangskonjunktur. En by som likevel jevnlig banker vekstkåte Oslo på listen over de beste byer i verden å bo, og leve i. Men nå er det vel krise tenkte jeg, da jeg ankom denne forfrosne hovedstad rett før jul.
Crisis? What crisis!
Kjøpesentrene var smekkfulle, og de beste restauranter bortbestilte. Enten skjønner ikke folk sitt eget beste, eller så er det noe ekstra sterkt i julegløggen i år, undret jeg.
Det kan også ha noe med rentene å gjøre.
I etterkrigsårene, og spesielt med utbredelsen av inflasjonsmål på 1990-tallet, fikk myndighetene i de fleste land kullsviertro på at rentene kunne, og burde, brukes til å stabilisere den økonomiske utviklingen. Gikk økonomien med litt for lav fart, var det bare gi litt gass, ved hjelp av solide rentekutt.
Bordet fanger. Rentekutt ble det hver gang et eller annet gikk galt i realøkonomien. Krise, børskrakk eller terrorangrep alá 9/11 skulle adresseres ved rentekutt og økt gjeldsoppbygging.
Ser en disse konjunkturforløpene i sammenheng, merkes det at gjeldsgraden stiger over tid. Europa består derfor i dag av aldrende befolkninger med økte gjeldsbyrder.
Det er en fin og varm julestemning i Helsinki, og praten går med en julegløgg i hånda.
- Jo, du skjønner det, sier en direktør til meg. Så lenge du har jobb, er jo ikke renter noe problem, og banken vil gjerne låne deg mer. Mister du jobben, blir neppe renteutgifter din største utfordring, og beløpene er for små til at bankene tvangsselger huset ditt.
- Det er heller ingen vits i å spare. For hver 1000 euro du betaler ned på dine lån, får du jo mindre enn 10 euro i reduserte årlige renteutgifter, ettersom den Europeiske Sentralbanken (ESB) holder sine innskuddsrenter i negativt lende.
De finske erfaringer er ganske nyttige å ha, nå som også Norge er på vei til å få mange magre år, med minimerte renter som resultat. Oljeprisnedgangens verste effekter på økonomien ligger foran oss. Også her har vi tenkt å bruke rentevåpenet for hva det er verdt. Og gitt vårt relativt høye inflasjonsmål vil nok også de norske rentene treffe null i nær fremtid.
Med både høye inflasjonsforventninger og dagens formuesskatt vil de forventede realrenter etter skatt i så fall bli kraftig negative for bankenes beste boliglånskunder.
Allerede nå er det bra fart i den norske kredittveksten. Vi har en BNP-vekst på halvannen prosent i året, mye drevet av en ekspansiv offentlig sektor. Den årlige kredittveksten til husholdningene motsvarer imidlertid 10-15 pst av deres inntekter. Hvert eneste år.
Dårlige tider biter tydeligvis ikke på norske forbrukeres lyst til å ta opp lån. Selv etter at oljeprisen har halvert seg og dommedagsprofetier fra undertegnede har blitt kringkastet utrivelig ofte.
Mange nordmenn vil tenke som finnene. Hvorfor i alle verden skulle noen betale ned 100 000 NOK på sitt boliglån, hvis de sparte renteutgiftene utgjør om lag en hundrelapp i måneden?
Politikken i alle land blir også sterkt påvirket av de lave rentene. Politikere i Finland, Frankrike og andre økonomier som har strukturproblemer, ser behovet for gjennomgripende reformer av samfunnet. Men hva er vitsen?
Nå som de fleste Euro-land kan utstede statsgjeld med negative renter, er det vel ikke så farlig om budsjettunderskuddene eser ut. Hvorfor skal en europeisk politiker bryte valgløfter, og påføre sterke særinteresser skade, når størrelsen på gjelda ikke forverrer statens rentebelastning?
Over tid vil også næringslivets krav til avkastning på investerte midler preges av de lave rentene. Litt for mange prosjekter vil realiseres med lånte midler, fordi det er lett å overinvestere, når du har fremtidens (lave) renteutgifter, men barnetroens inflasjonsmål i behold. Sløsing har vi sett i mange næringer, og det til gagns i vår ekstremt kapitalintensive energisektor. Lånefinansierte overinvesteringer i olje-, gass- og kraftproduksjon som allerede har gitt investorer, og kredittmarkedene, mange milliarder av kroner i tap. Mer er på vei.
Alle disse fenomen: sterk gjeldsvekst, manglende reformiver og overinvesteringer i næringslivet kjenner vi igjen fra Japan. Det Japans, og våre nabolands, erfaringer viser, er at de minimerte renter faktisk blir en sovepute for aldrende og gjeldssatte husholdninger som kun stemmer på pene, snille politikere vel vitende at det ikke koster noe å låne av fremtidige generasjoner. Og i næringslivet vil kravene til kapitalavkastning gå ned. Bankene vil slumre.
Før eller siden kommer regningens time. I Finland gruer man seg stil den dag ESB vil øke renta igjen, Bare overgangen fra negative renter, til et nullpunkt, kan bli tøff for Finland å håndtere. En meget streng kredittregulering er i dag det eneste forsvaret Finland har mot denne sårbarhet.
Finland er ikke alene. Hundrevis av millioner av europeere har nå vendt seg til at sentralbankrenter skal være negative.
Kanskje nettopp derfor vil også lavrenteæraen i Europa vare mye lenger enn de fleste i dag spår?