– Det rare med inflasjonen, er at den blir hva vi forventer, sa min gamle professor Asbjørn Rødseth til meg, da jeg traff han i kaffepausen til en makro-konferanse. En klok kommentar som sikkert er riktig globalt, men neppe for lille Norge alene.
Utfordringen i dag er at sentralbankene sliter med å gjøre sine inflasjonsmål troverdige. Stadig færre tror på målene selv om sentralbankene lover dyrt og hellig: Detta ordner vi!
Japans deflasjonsproblem feirer i år sitt 20-års jubileum. Etter at boblen sprakk på begynnelsen av 1990-tallet, med en kollaps både i børser og eiendomsmarkeder, gjorde myndighetene alt de kunne for å holde liv i inflasjonsforventningene. Detta ordner vi!
La oss rekapitulere hva som skjedde. Nikkei-børsen nådde sin absolutte topp i 1989, en topp den siden aldri har vært i nærheten av. Etter at børsboblen sprakk, fortsatte imidlertid oppgangen i boligmarkedene. Spekulative midler flyttet seg raskt over til en sektor som ikke kunne feile: Eiendom. Og på sitt høyeste var et mål tomt i sentrum av Tokyo verdt ikke mindre enn 50 mrd kroner, i datidens pengeverdier. Men også her ble sprekken gigantisk, og eiendomsprisene falt gjennom 1990-tallet med om lag to tredjedeler i verdi, nominelt.
De japanske rentene som var om lag 7 pst da det smalt, ble satt raskt ned. Statsbudsjettet hadde i utgangspunktet store overskudd, og god gammeldags stimuli i form av skatteletter og offentlige arbeider ble gjennomført. Bankene fikk beskjed om å ta lett på mislighold, i håp om at konjunkturene snart ville vende opp igjen. Viktigst av alt: folk måtte beholde troen! Tro på inflasjonen, tro på at nedgangstidene var midlertidige.
Og japanerne var lenge ‘true believers’. Derfor kjøpte de eiendommer og aksjer på det som var stadig nye bunnoteringer. Men en eller annen gang, ukjent nøyaktig når, ga de opp. Årene gikk. Folk fikk forventninger til gradvis fallende priser. Nå er det altså 20 år siden inflasjonen var ‘normal’ i Tokyo. Etter 17 år med renter nær null, en markert svekkelse av valutakursen, og ti-tusenvis av milliarder kroner i økt statsgjeld er inflasjonen fortsatt nær null.
Ingen tror lenger på sentralbankens evne til å skape inflasjon.
I de fleste av disse år har økonomer, og politikere sett på Japans deflasjonsfelle som et engangstilfelle. Men nå er fallende priser blitt et fenomen vi kjenner så altfor godt til i Europa og Nord-Amerika. Enn så lenge tror de fleste beste-borgerlige mennesker på lovnadene fra sine sentralbanksjefer, men det er tegn til at tvilen brer seg.
Fredag fikk vi som vanlig et nytt sett av økonomiske nøkkeltall fra USA. Tall som ble analysert, frem og tilbake, i helgens aviser. Det var tall for inntekter, kostnader mm. Jeg, og flere med meg beit meg merke i en obskur sak: Amerikanske husholdningers langsiktige inflasjonsforventninger. De falt, og det til et nivå vi ikke har sett på 25 år.
Samtidig fikk vi tall for sentralbankens favorittindikator for inflasjon, PCE deflator, eller forbrukets inflasjon. Den var negativ (-0,1 pst) siste måned. Viktigere er det at den trender ned. Mens et glidende snitt av månedlige målinger ga 0,2 til 0,3 pst per måned i årene 2006-2008, ligger vi nå på et månedlig snitt på om lag 0,1 pst, enten du tar ett års, eller tre års snitt.
Det seks år etter at konjunkturoppgangen startet. Et tidspunkt i konjunkturforløpet hvor både inflasjonen og inflasjonsforventningene burde stige.
Heller ikke i Europa er det lett å se noen bedring i prisveksten de nærmeste år. Euro-sonen sliter med vedvarende høy arbeidsledighet og svake statsfinanser i mange av dets større medlemsland. Inflasjonen er nær null, takket være et én-gangs fall i Euro-kursen på 20 pst mot USD og CNY. Den tyske to-års renten nådde i forrige uke en historisk bunn på minus 0,33 pst.
Historikere kommer til å krangle om årsaken til den manglende inflasjon i flere år fremover. Kanskje burde sentralbankene vært enda mer aggressive enn de har vært? Kanskje var oppgaven umulig?
Uansett: Her hjemme er det bare ikke mulig å tro på inflasjonsmålet tilsvarende 2,5 pst, med mindre du forutsetter en kontinuerlig og evigvarende fall i valutakursen. Men dessverre lover våre myndigheter norske låntagere at de før eller siden får inflatert bort gjelda si.
Ikke rart at gjeldsveksten fortsatt ligger på faretruende høye 6,4 pst, selv ett år etter at oljeprisen kollapset. De som tror på vårt inflasjonsmål på 2,5 pst vil jo samtidig satse på at realrenten etter skatt, på de beste boliglånene (med rente 2,1-2,5 pst), vil vise seg å bli negativ.
I den senere tid er jeg blitt usikker på hvor viktig det er å senke rentene, uten at en samtidig tar et oppgjør med inflasjonsforventningene. Feilslåtte forventninger til fremtidige realrenter er i dag kanskje den største kilde til finansiell ustabilitet i kongeriket. Folk låner for mye og investere for tungt.
Dessverre har ikke vi kontroll over vår egen inflasjon. Når de store land i verden sliter med å få inflasjon, kan ikke vi tro at vi selv skal ha særegne høye mål. For Norge er ikke som Japan, USA og Eurosonen. Store økonomier som kan skape sine egne inflasjonsforventninger. Vi er et lite land prisgitt vår omverden.
Dette ordner vi – definitivt ikke!
I høst har Eika Gruppen bestilt et scenario fra Statistisk Sentralbyrå hvor vi spurte: hva skjer hvis verdensøkonomien fortsetter å vokse omtrent som i dag. Intet oppsving, men heller ingen ny krise. For å holde farten oppe i norsk økonomi må i så fall Norges Bank kutte rentene til negativt lende (minus 0.25 pst). Selv da vil ikke inflasjonen ta seg opp, tvert imot vil den svinne hen.
Akkurat som den har gjort hos våre viktigste handelspartnere.