Det er alltid lett for en makro-økonom å ta for store ord i sin munn, men trendbruddene for norsk økonomi er så mange og store at vi virkelig kan snakke om en ny æra fra og med i år.
Vi er på vei inn i de minimerte renters æra i Norge – noe inflasjonsmålet også bør hensynta.
Ta arbeidsmarkedet, som både sliter med nedgangstider i vår viktigste næring (oljebransjen), med beskjeden produktivitetsvekst, og med et særnorsk høyt kostnadsnivå.
Norges enorme oljebransje, som med stort og smått berører 300 000 arbeidstagere, skal ikke gjøre annet enn å forvitre de neste 20 år. Bevares, den vil fortsatt være en betydelig bransje i 2035, men ned omlag en tredjedel fra dagens nivåer. Og det vil ta tid å finne nye næringsveier. Spesielt med et lønnsnivå som er langt høyere hjemme enn ute, og en produktivitetsvekst som er meget svak.
Derfor var behovet for et ekspansivt statsbudsjett i år prekært. En klam hånde for næringslivet å holde i, gjennom en vanskelig omstillingsprosess.
Og statsbudsjettet var raust. Med en antatt økning i bruken av oljepenger på 0,7 pst av fastlands-Norges BNP blir imidlertid ikke veksten i norsk økonomi større enn 1,8 pst i 2016. Arbeidsledigheten vil fortsette sin moderate stigning.
Tenk det: Vi får lavere økonomisk vekst enn normalt selv med en slik finanspolitisk støtte, og selv med store rentekutt, i en situasjon hvor vi nylig har vært i gjennom den kraftigste svekkelse av kronekursen i manns minne. I Nasjonalbudsjettet tas det derfor høyde for et nytt rentekutt fra Norges Bank til våren.
Detter helt naturlig bruk av virkemidler. Norges Bank skal svare på fallende kapasitetsutnytting i økonomien ved å kutte rentene. Rentekutt som både stimulerer bruken av ledig kapasitet, men også til nyinvesteringer som øker kapasiteten igjen. Og dermed behov for nye rentekutt.
Lavere renter gir jo ikke bare høyere verdsetting av eksisterende kontantstrømmer, men stimulerer også til nye investeringer. Investeringer som bidrar til å redusere fortjenestenivåer, husleier og utbytter.
Si det som det er: Inflasjonsmålet til Norges Bank gir folk falske forhåpninger til sine investeringers frie kontantstrømmer. Bedriftseiere investerer i troen på et vilt urealistisk mål. Og når de ventede inntekter ikke materialiserer seg, blir det tap for bedriftene, og behov for nye rentekutt.
I lengden blir det derfor ikke nødvendigvis høyere kapasitetsutnytting, og større overskudd, av ekspansiv pengepolitikk. Tvert imot kan overkapasiteten som rentekuttene utløser, ved en senere korsvei gi behov for nye rentekutt. Og det helt til null, eller til og med negativt lende, før sentralbanken gir seg.
Det er da også min hovedprognose. Med en bunn for foliorenten på minus en kvart, til minus en halv, prosent vil trolig 3-mnd NIBOR stoppe på 0,1 pst om et par år. Ikke bare i Norge, men også i våre naboland blir det en iterering mellom feilslåtte nyinvesteringer, som gir behov for kutt i renta, som igjen leder til nye investeringer. Vi får en æra med kontinuerlig overkapasitet i brede lag av næringslivet.
Nye rentekutt i usikre tider vil også fortsette å drive investorer til å jakte en sikker yield.
I både verdipapir- og i eiendomsmarkedene vil prisene på objekter som anses å være immune mot vår tids to store farer: lav kapasitetsutnytting, og fremtidig overinvestering, være vinnerne. Yielden på indrefiletene i eiendomsmarkedene kan i et scenario hvor Norges Banks foliorente havner i negativt lende, bli på om lag 3 pst. En yield som høres fornuftig ut, for de av oss som ikke tror på inflasjonsmålet lydende 2,5 pst.
Det er med andre ord ikke bare når det gjelder lønnskostnader, og veksten i produktivitet at vi må bli like gode som våre naboland. Også skattesystemet må tilpasses en virkelighet hvor vi blir mer lik resten av Europa. En æra hvor våre renter også vil ligne på det som vi ser i våre naboland.
En æra hvor de fleste av oss må senke våre inflasjonsmål.