På farten tar jeg telefonintervjuer om Euro-sonens problemer, kinesiske bobler, og amerikansk pengepolitikk, men jeg får sjeldent anledning til å sette dem i sammenheng. Derfor følger det nå ikke mindre enn fire blogger som kan kaste lys hvordan verdensøkonomiens finanser henger sammen. Og hva det betyr for 2016.
Ikke så spennende som beretninger fra Russlands kollaps, det eksotiske Brasils folkeopprør mot korrupsjon, eller Afrikas vekst og fremgang, men det er i disse tre områdene verdensøkonomiens, rentenivåenes og aksjemarkedenes skjebne ligger. Mellom seg står de for mer enn halvparten av verdensøkonomien, og langt tyngre enn det veier de i finansmarkedene.
Europa først.
I sommer deltok jeg i mange diskusjoner knyttet til Euroens ulykkelige utforming. Argumenter som:
- Landene er for forskjellig til å ha en felles valuta
- Man trenger en politisk union før vellykket dannelse av en felles pengeenhet
- Hellas burde definitivt ikke være med i Eurosonen
– osv
,er alle velkjente, og hver og for seg fornuftige innvendinger mot at vi har en Euro.
Men Euroen består. Og for alle dens feil er de fleste europeere glade i sin valuta. Fordelene ser ut til å oppveie ulempene.
Men Euroen har strukturelle skavanker, som kommer fra det faktum at de 19 land som deler valutaen har uavhengige statsfinanser og næringsstruktur. Hver med sin egen, og til tider svært så forskjellige kredittverdighet.
Noen av Euroens utfordringer er midlertidige av natur. Arbeidsledigheten er fortsatt for høy til at Den Europeiske Sentralbanken (ESB) kan heve rentene fra negativt lende, eller slutte med sine verdipapirkjøp. Men hensynet til arbeidsmarkedet, og de svake inflasjonstallene, er begge konjunkturelle argumenter for lave renter. Argumenter som er forbigående.
Det at renten må holdes lav, fordi det er strekk i laget blant de 19 medlemsland, er et mer langsiktig strukturelt argument for vedvarende lave renter. Eurosonen har i dag sårbare medlemsland med mye gjeld, dårlig styringsevne og aldrende befolkninger, som vil ha problemer med håndtere selv de minste rentehevinger. Sorry, selv om ledigheten skulle falle i gjennomsnitt, og selv om lønnsveksten skulle stige i de mest vellykkede deler av valutaunionen, kan man bare ikke heve renten uten å risikere at Hellas, Italia eller Portugal havner i en ny gjeldskrise.
Alle tre har dessuten ekstremt lave fertilitetstall, og har hatt det lenge. Jo lavere rentene blir, desto mer må de spare skal de ha håp om kunne gi sine aldrende befolkninger verdige pensjonsordninger.
For resten av verden skaper denne unionen hodebry, ved at dens behov for å minimere sine renter og holde en svak valutakurs av hensyn til de sykeligste deler av unionen, gir dets utenriksøkonomi store og voksende overskudd.
I Europas randsone er det også land som har lært seg å være forsiktige med sine finanser. De tre skandinaviske land kjører også med betydelige overskudd i sin utenrikshandel.
Det baller på seg. Samlet passer vi. Eurosonen og Sveits 500 mrd USD i overskudd på handelsbalansen hvert eneste år.
Dette ville kanskje ikke vært så farlig hvis europeernes behov var midlertidige, og konjunkturelle, men slik er det jo ikke. Selv etter at arbeidsmarked og prisvekst blir normalisert, en eller annen gang i fremtiden, vil problemet med særs svake Euro-land som må spare, bestå. Befolkningen blir bare eldre.
For resten av verden kan dette behovet for nær permanente lave renter og overskudd i utenrikshandelen bli slitsomme å leve med. Europeernes kamp for å bedre sin finansielle stilling vis á vis resten av verden, må motsvares av ditto underskudd i andre regioner av verden.
Enn så lenge er det de modne engelsktalende økonomier som tar på seg jobben. Nord-Amerika, Storbritannia, Australia og New Zealand har underskudd som dekker opp for eurosonens overskuddsbehov. Disse land er villig til å sette seg stadig dypere i gjeld slik at Euro-sonens spareproblemer kan løses.
Og de engelsktalende gjeldsslavene skal ikke bare låne opp motsvarende Eurosonens sparebehov. Det er også et annet område av verdensøkonomien med enorme spareønsker. Spareønsker som må imøtekommes med ytterligere nord-amerikansk, britisk og oseansk gjeldsetting.
Mer om det i morgen.