Fra forrige (3) episoder i denne serien av blogger om finansielle ubalanser:
- Europas små og stor skavanker tilsier at Euro-landene må ha et betydelig årlig overskudd i sin utenrikshandel – anslått til omlag 500 mrd dollar per år.
- Kinas økonomiske utvikling tilsier at Kina må ha om lag det samme.
- USA og andre engelsktalende land trår heldigvis til og låner opp om lag 700 mrd USD per år.
Men hva med resten av sparemidlene? Hvem låner?
Et spørsmål som er mer spennende enn du tror.
Dessverre er det mye av overskuddsmidlene fra sparelandene i Europa og Nord-Øst Asia som ender hos land med relativt svake statsfinanser. Land som Tyrkia, Indonesia, Sør-Afrika, og selvfølgelig Brasil. Et land som alene har et underskudd i sin utenrikshandel på 70 mrd USD per år.
Brasil er i en særklasse, med både store underskudd på sin utenrikshandel, en korrupsjonsskandale som selv presidentpalasset er involvert i, og folkevalgte som fryder seg over å være uansvarlige. Denne uke har de debattert økning av lønningene i den offentlige sektor og reduksjon av pensjonsalderen.
Moodys har med god grunn kuttet Brasils kredittverdighet til såkalt ‘junk’ nivåer hvor Latin Amerikas største økonomi er ute av det gode selskap av kredittverdige nasjoner. Landets nedgangstider later til å bli langvarige.
Selv om Brasils utfordringer er alvorligere enn det vi ser i de fleste utviklingsland, er det faktisk mange land som har noe av den samme problem. Stor gjeld, lav økonomisk vekst og løpende underskudd som det er vanskelig å få bukt med. Dette er tragiske utviklingstrekk, som har utviklet seg til å bli de viktige sårbarheter for verdensøkonomien som helhet.
Det er faktisk ikke Kinas multiple kriser, eller USAs kommende renteheving som er hovedproblemet i verdensøkonomien. Hovedproblemet er at store deler av verden ikke tåler krise i Kina, eller en amerikansk renteheving. Ikke bare er mange land forgjeldet og kjører med underskudd, men deres næringsliv har tatt opp enorme dollarlån. Bare les dette utdrag fra en viktig rapport fra Bank of International Settlements (BIS) fra inngangen av året:
McCauley, McGuire and Sushko (2015) estimate that the outstanding USD-denominated debt of non-banks located outside the United States stood at $9.2 trillion at the end of September 2014, having grown from $6 trillion at the beginning of 2010.
Det hele minner om kredittmarkedene i forkant av den store finanskrisen i 2008. I årene før det smalt var det voldsom vekst i dollarkreditter, men sentrert i de modne lands finanssentra. Denne gang har kredittboomen vært spredt rundt omkring i smau og bygder overalt på kloden.
I disse dager går det en heftig debatt om den amerikanske sentralbanken, med kjælenavnet FED, vil heve rentene i løpet av høsten. Mitt innlegg i går, tyder på at det er sannsynlig med en renteøkning, om ikke annet enn av behovet for å være føre var.
Men de amerikanske rentene betyr vel så mye for de fremvoksende økonomier som for USA. En marginal amerikansk renteøkning vil ikke endre på mangt og meget i USA, men kan ha enorme effekter i mange gjeldsatte fattige land som sliter med kredittverdigheten.
Skulle amerikanerne heve rentene vil kredittmarkedene komme i ulage, men det er i valutakursene vi kan se de alvorligste kursjusteringer.
Renteøkning i USA sikrer at også deres renter stiger, og gjerne mer enn det amerikanerne setter opp med, i det som tross alt bare er grunnfjellet i dollarmarkedene – sentralbankens utlånsrente. Land som opplever stor kreditturo, i en situasjon med allerede svak økonomisk vekst, må da gripe til andre virkemidler som kan gi deres bedrifter og husholdninger pusterom.
Valutakursene peker seg ut som det fortrukne redskap. Derfor ser vi markerte valutakursjusteringer i de fleste land som har uvelkomne smitteeffekter fra amerikanske dollarrenter. Mer vil komme ved en heving fra FED.
Oppsummert er det her, i den fjerde gruppe av land, ikke i Europa, USA eller Kina at den neste krise i verdensøkonomien kommer til utfolde seg – hvis krisen skulle ramme oss.
De fremvoksende økonomiene, som tidvis har gitt verden viktige vekstbidrag, kommer til å få unngjelde, hvis amerikansk pengepolitikk strammes til for mye, samtidig som de dårlige nøkkeltall fra Kina strømmer på.