Magien som kom ut av kontroll

En av mine TV-favoritter på juleaften er klippet med trollmannens lærling fra Disneys Fantasia, hvor Mikke Mus spiller rollen som den uskikkelige lærling. En lat lærling som får vaskekostene til å hente vann og gjøre Mikkes vaskejobb, men som mister kontrollen over magien, med store oversvømmelser som det endelige resultat.

Det å sette magien i gang viste seg å være langt enklere for Mikke, enn det var å avslutte den.

Noe vi også fikk demonstrert i går, da den amerikanske sentralbanken valgte å holde renten uendret og minimert. Minimerte renter som nå er inne i det sjuende året. Spørs om det i det hele tatt lar seg gjøre å sette dem nevneverdig opp i overskuelig fremtid.

Ja, arbeidsledigheten er lav, men inflasjonspress finnes ikke. Og gjelda? Husholdningenes samlede billån og  studielån passerte begge nylig 1000 mrd dollar. Lånemengder som aldri kan tillates å falle.

Fantasias Mikke-figur er i det hele tatt et godt bilde på sentralbankenes kamp for å få i gang økonomisk aktivitet uten å vite hvordan man avslutter den. Nærmest som magi tar sentralbankene byrdene fra publikum, og hjelper økonomien å vokse. Men hvordan skal man stoppe?

For å få i gang økonomien i en krise, hvor folk ikke har inntektsvekst til å forbruke mer, må folk øke sin pengebruk (til konsum og investeringer) raskere enn deres inntekter stiger. De må enten ta fra sine sparemidler som jo gjerne er på lavmål i kriseår, eller øke sin gjeld.

Det er billige penger (lave kredittjusterte realrenter) som skal gi tryllestøvet, og utløse en flom av likviditet. En flom risikovillige midler som husholdninger og bedrifter skal ta i bruk – forhåpentligvis til mange ulike langsiktige prosjekter med høy lønnsomhet. Men jo lavere renta blir, desto mindre fornuftige prosjekter iverksettes. Desto mindre avkastning kreves.

Finanskrisen i 2008-2009 var såpass alvorlig at nullrenter ikke var nok til løse flokene.  Man måtte nærmest fysisk tvinge folk ut av sikre papirer og få dem til å ta risiko, ved hjelp av sentralbankens kjøp av verdipapirer. Investorer måtte å selge sine statspapirer uten nevneverdig avkastning, og heller investere sparepenger i usikre høyrentpapirer – gjerne i fremmede himmelstrøk.

Trikset er selvfølgelig å skru av magien, stoppe kredittflommen, i det økonomien tar av. Stoppe kredittflommen i det inntektsveksten blir robust nok til å rettferdiggjøre økte renter i samfunnet. Robust nok til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe, selv uten gjeldsoppbygging.

Men det er lettere sagt enn gjort. Fremvoksende økonomier, og høyrisikosatsninger sees på i et nytt og langt mer optimistisk lys, når rentene er lave. Alt som glimrer fortoner seg som gull når ‘Risk Loving’ råder.

Økte renter og skatter trengs på konjunkturtoppen for å gi alle en kalddusj, men myndighetene kvier seg for å gjøre folk fly forbanna ved å forstyrre deres nyting, investeringslyst og spekulasjon i det ting tar av. Derfor får festen fortsette, og gjelden stige videre, inntil et aller annet går galt og en ny krise gryr.

Kanskje er jeg litt slem med våre folkevalgte og sentralbankfolk, og med befolkningen for øvrig, men uansett, hvordan og hvorfor, har gjeldsgraden en tendens til å stige også i gode år for husholdninger og næringsliv.

Sentralbankene holder fast ved sine utdaterte modeller hvor lave renter avler behov for renteoppgang – før eller senere. En foreldet og forfeilet måte å tenke på. Lave renter i modne samfunn, svekker publikums finansielle balanser. Balanser som før eller siden blir så sykelige at rentene må kuttes videre.

Økt gjeldsgrad hjelper økonomien på kort sikt, men det avleirer seg som systematisk stigende gjeldsgrad gjennom generasjonene. Den logiske endestasjonen av denne prosessen er at rentene havner på null og forblir der. Det er samfunn preget av tunge gjeldsbyrder, overinvesteringer og deflasjon.

Faktum er at jo høyere inflasjon sentralbankene måtte love investorer i en verden av minimerte renter, desto lavere blir avkstningskravene. Desto mer gjeld tas da opp. Og jo større overinvesteringene blir, desto mere feilinvesteringer og tap får vi.

Og hva skjer etter dette? Hva skjer når økonomien får en ny krise, til tross for at rentene lenge har vært null?

Gjeldsletter så klart! I siste instans, lenge etter at renta er minimert, må gjeldsbyrden lettes.

Prøv å se kredittsyklene i sammenheng. Vi senker rentene mye i en krise, og makter kun moderate renteøkninger i det økonomien koker over. Ved neste krise må nye dypdykk i renta tas.  Jo mer moden økonomien blir, desto større doser kapital trengs for å gi den ønskede effekt på BNP-veksten. Det kan se ut som om skjebnen til de fleste kapitalistiske økonomier er å få stadig høyere kapitalintensitet og dermed gjeldsgrad.

En gjeldsgrad som kan true velferden, hvis den blir så tung å bære at folk ikke kan låne mer, selv til minimerte renter.

I dag er det åpenbart at gjeldsbyrden er tyngende, ikke bare i USA, men i mye av verden for øvrig. Rentekutt som gjør at gjeldsgraden stiger, avler behov for enda lavere renter, helt til rentene er i null. Der forblir rentene, mens økonomiene gradvis mister livskraft etter hvert som befolkningene lærer seg å sløse med kapital og overinvestere der de ser mulighet til å tjene penger.

Ovenstående resonnement er et annet tankeskjema enn det sentralbanker normalt har. Tankeskjema hvor alle rentefall er midlertidige. Men rentefall gir ikke lenger sterke nok konjunkturoppganger til å sikre økonomien behov for reverseringer av kutt. Det finnes ingen normal rente å gå tilbake til.

Ille blir det hvis gjelda blir så stor at selv null i rente er for mye å bære for brede lag av folket.

Japan var der på begynnelsen av 1990-tallet, men har siden suget på labben i et forsøk på å konsolidere finansene. Staten har tidvis måtte skyte inn store mengder kapital i sine gjeldsatte private sektor.

Kina haster i disse dager av gårde uten kontroll, i et enda hurtigere tempo enn det Japan hadde. Kineserne har en høy gjeldsgrad som øker raskt. Om et par år er de fleste kinesiske renter minimert. Og det i forkant av verdenshistoriens sterkeste eldrebølge, som vil slå inn over Kinas økonomi som en altoppslukende tsunami. Selv med null i renter må den kinesiske stat overta tusenvis av milliarder av dollar i gjeld fra banker og lokale myndigheter.

Heller ikke vi går fri. Det finnes ingen normal tilstand for oss å vende tilbake til. Norge kommer aldri til å sette opp rentene igjen så det monner. Våre husholdninger har en gjeldsgrad på omlag 200 pst. En gjeldsgrad som vokser med 5-10 prosentpoeng i året. Og det i en økonomi med raskt voksende arbeidsledighet, rett før rentene kuttes nok en gang.