Vel tilbake på kontoret, etter noen artige feriedager, spør jeg meg hva i makrobildet som ble annerledes i løpet av ferien. Ingenting på pulten i alle fall. Like rotete er den, som da jeg forlot kontoret før ferien.
Ei heller har det vært noen utskiftinger av mannskapet i Eika Gruppen. Takk og pris. Viktigst av alt: Kaffemaskinen fungerer heldigvis fortsatt som før. Praise the lord!
Men når jeg ser litt over makrotall: figurer, tabeller og rapporter, har det faktisk vært en del endringer. Oppsiktsvekkende sådanne. Nye utviklingstrekk som vil prege både høst, vinter og vår.
Kina får mye av oppmerksomheten nå om dagen. Børsuro som trolig avspeiler større problemer i kinesisk økonomi enn vi liker å gruble over. Industriproduksjonen i året til 2. kvartal 2015 vokste bare et par prosent, og det takket være enorme infrastrukturinvesteringer og lettelser i kredittpolitikken. Svake tall, med andre ord, og det før vi fikk nedslående konjunkturbarometre for juli. Med kraftige børsfall attått.
Optimister hevder hardnakket at BNP-veksten ikke tar skade av børsuro, all den tid prisingen av Shanghai-børsen har vært drevet av krappe stemningsskifter og lite annet.
Jeg er ikke så sikker på det. Salget av luksusvarer og bilproduksjon har allerede gått noe ned. Tapene på børsene har gjort bedriftene risikoaverse. I Kina er aksjemarkedet også en særdeles viktig finansieringskilde for nye virksomheter. Tilbakeslaget på børsene i sommer gjør at kinesiske bedriftsledere, som ikke har like god tilgang til kreditt som sine vestlige kollegaer, blir mer forsiktige med sine investeringsplaner. Nye satsinger av den type Kina er helt avhengig av, for å kunne skape sine innbyggere en bærekraftig fremtid, blir nå skrinlagt.
Men det er ikke volumet av BNP i år som er hovedutfordringen. Den offentlige sektor kan jo alltids bygge noen nye flyplasser m.m. for å fylle tomrommet som fraværet av private initiativ måtte skape.
Som normalt, griper nå kineserne til nye overinvesteringer i gamle næringer, for å holde folk i jobb. Dette har de gjort før. Overinvesteringer som gjerne skaper fallende priser, og en solid allmenn deflasjon. Vi er inne i det fjerde året med fallende produsentpriser i Kina. En trend som nå skal forsterkes.
Det er altså ikke på BNP-veksten at effekten blir størst, men på inflasjonen, og på forventningene til prisutviklingen fremover.
Med overhengende fare for at også veksten i konsumprisene snart størkner i negativet lende, må pengepolitikken nå gjøre store anstrengelser for å demme opp for sommerens gryende pessimisme. Renten er kuttet tidligere i år, kredittmarkedet liberalisert, men det Kina virkelig trenger nå er en kraftig svekkelse av sin valutakurs.
Viktige handelspartnere som Euro-landene og Japan har i senere år fått en markert konkurranseevnebedring vis á vis kineserne, takket være systematiske forsøk på å svekke sine valutakurser. Nå er det trolig Kina sin tur til å bruke valutakursen som våpen.
Skulle Kina devaluere, vil de eksportere sin deflasjon til andre land. Land som ikke har mye inflasjon å ta av. Vaklende naboland som Korea, Japan og Taiwan vil rammes hardest av en eventuell kinesisk devaluering. Skadeskutte økonomier som Australia, New Zealand, Thailand og Indonesia vil få ytterligere juling av en ny tsunami med billige kinesiske goder. Stakkars Brasil. Allerede i dag er Latin Amerikas største økonomi i en alvorlig resesjon, og verre vil det bli hvis Brasils viktigste eksportmarked skulle svikte.
Det mest interessante økonomiske nøkkeltall denne sommer var likevel den amerikanske lønnsindeksen. Den kvartalsvise ECI (Employment Cost Index) er den mest omfattende måling av lønnskostnadsutviklingen i amerikansk arbeidsliv, og er ganske så pålitelig, da den revideres langt mindre enn de månedlige lønnstallene. For første gang siden målingene startet (1982) var den flat for ansatte i privat sektor, og opp bare 0,2 pst totalt fra foregående kvartal.
Tenk det: Nullvekst for private lønnskostnader seks år etter at konjunkturene i USA snudde opp. Og uten lønnsvekst blir det ingen inflasjon. Med et nytt hopp i dollarkursen, er det faktisk fare for at også USA får en inflasjon nær null i kommende år.
I Norge merker vi deflasjonen først og fremst ved at oljeprisen falt om lag 15 pst i juli. Det ser ut til å bli et varig tilbakeslag, hvis Iran får slippe til i verdens oljemarkeder igjen. Som nasjon er vi blitt vesentlig fattigere i løpet av denne sommeren.
Utrolig nok kringkaster våre eliter fortsatt det glade, og bjeffende gale, budskap om at inflasjonsmålet er 2,5 pst.
Slapp av lille mor Nille: Du kan bare lene deg tilbake og vente rolig på at lønnsveksten kommer tilbake til de mere ‘normale’ nivåer av typen 3-5 pst. Slik vil inflasjonen suse av gårde i et tempo tilsvarende vårt kjære, særnorske inflasjonsmål!
I en viss forstand er det rett å si at lønnsveksten vil normaliseres. Men dessverre for inflasjonsmålets menighet, vil lønnsveksten normaliseres på et lavere nivå enn de 2.8 pst arbeidsfolk trolig oppnår i 2015.
I Finland prøver man å tilpasse seg deflatoriske krefter ved å redusere lønnskostnadene, et triks man har benyttet mye av i Sør- Europa. I skrivende stund kunngjør den finske regjering at den ville legge en fem-årsplan for å få ned nivået på lønnskostnadene. Altså ikke nedgang i veksten, men i nivået på kostnadene per arbeidet time fra 2015 til 2020. Skatteletter til arbeidsfolk skal sukre pillen.
Norge har her mye å lære. De modne økonomier har i årene etter finanskrisen holdt en lønnsvekst på om lag 2 pst. Vi har bevilget oss langt rausere kompensasjon enn dette. Langt rausere. En skjødesløshet som viser seg å ikke være bærekraftig.
Statistisk Sentralbyrås konjunkturbarometer har i sommer fortsatt å falle selv etter at kronekursen har svekket seg med 20 pst de siste tre år, og til tross for at Norges Bank har kuttet rentene i to omganger det siste år.
Tenk deg hvor ille, situasjonen i norsk økonomi ville vært uten denne voldsomme pengepolitiske stimuli.
Norges Bank er stolt av at inflasjonen er nær målet på 2,5 pst. Men bare se hva som måtte til for å komme dit. For vår sentralbank peker det nå seg ut to veier å gå. Enten å hjelpe valutakursen ned ytterligere 10-20 pst, eller så får vi bare akseptere at norsk inflasjon i fremtiden havner langt under målet, alltid uansett.
Jeg aner ikke hvordan ferien din var, bare håper at den ga deg mange lykkelige stunder. Forventningene dine til fremtiden ble kanskje ikke endret så mye i løpet av travle sommeruker, og godt er det. Men vær ikke i tvil, i løpet av få uker tok verdensøkonomien nye store steg i retning av en deflatorisk hverdag.