Litt som fordums tiders straffanger, som måtte marsjere i dagesvis mot en avsidesliggende fangeleir, tvinges de ansatte i Norges Bank mot et sted de ikke ønsker å være: Et regime med minimerte renter og ja, det verste av alt, kutt i den motsykliske kapitalbuffer.
I disse dager slår vi tilbake mot konjunktursvikten, som nå rammer norsk økonomi, med rentekutt. Slik andre land har gjort før oss. Vi svarer på svikt i etterspørselen etter varer og tjenester ved å stimulere fattigfolk til å låne penger, og bidra til at produksjonskapasitet utvides. Lån godtfolk gladelig tar fordi de tror på Norges Banks inflasjonsmål. True believers.
Rentekutt er vår tids pissing i buksa, for å bruke Per Kleppes metafor for 1970-tallets devalueringer. Rentekutt holder sysselsettingen oppe i det byggearbeidene pågår, men slår ut i lavere priser, lønninger og ja etterspørsel etter varer og tjenester etter at prosjektene er ferdigstilt. Ekspertene i Norges Bank liker ikke å høre det. De forklarer at rentene før eller siden vil stige, slår om seg med tabeller, grafer og rapporter, men ingen ting hjelper. Marsjen mot null fortsetter. Rentekutt gir behov for mere lettelser, nettopp fordi folk har lånt mer i en tid da de lønnshåp lånene var basert på, viste seg å være synsbedrag.
Etter neste kutt er det bare et tidsspørsmål før man må gjøre mer. Etter et rentekutt i høst, kommer det før eller siden, et nytt, litt motvillig, kutt i Norges Bank sine styringsrenter. Trolig allerede ved påsketider neste år. Og hva kommer så? Jo, nye kutt i 2017 og 2018!
Null i sentralbankrente er Europas, og Norges, nye likevektsrente av fire grunner:
– Etterspørselen etter varige forbruksgoder vil gradvis falle fordi økonomien i de fleste europeiske land tynges av sine aldrende befolkninger.
– Tilbudssiden preges av nye teknologier som endevender på gamle kostnadsstrukturer, med fallende kostnader og priser som resultat. Oljebransjen er bare den siste i rekken, som rammes av nye endevendende teknologier.
– Politikerne i våre naboland har ingen handlefrihet til å gi rause skatteletter eller sette i gang nye infrastruktursatsinger. De må satse på strukturpolitikk: privatiseringer, dereguleringer og svekkelse av fagforeningenes makt. Alt som kan kutte kostnader vil prøves.
– Sentralbankene stimulerer det de kan. Men økonomien blir stadig mindre følsomme for kredittvekst. Gjelda hoper seg opp uten at BNP rikkes nevneverdig.
Når rentene forblir nær null, vil de etter en tid størkne på det nivået. Nye bygg, maskiner som pumpes inn i stagnante økonomier sikrer overskuddskapasitet, og dermed nedgang i husleier og kapitalavkastning. Investeringene er i hovedsak lånefinansierte, og tapene på disse, paralyserer etter hvert banksystemet.
Den dag vil komme, hvor troen på både inflasjonsmål og pensjonsløfter svikter. Folk vil da våkne opp til en mer realistisk hverdag hvor de må øke sin sparing igjen. En ny driver for minimerte renter.
Rentekutt har liten kraft som motkonjunkturpolitikk. Forskjellen mellom tidligere års virkemiddelbruk, og det vi har i vente, blir som natt og dag. I 2008, rett før finanskrisen, var Norges Banks innskuddsrente 5,75 pst. Når de torsdag 25 september, gjennomfører sitt varslede rentekutt, vil innskuddsrenten være rekordlave 0,75 pst. Uten at vi kan se en ny høykonjunktur på horisonten.
Vi er ikke alene. Utrolig nok er de korte realrentene i G3 (USA, EU og Japan) vesentlig lavere i dag, enn de var da finanskrisen rådde. Kina, verdens viktigste vekstmotor, kutter sine renter nær sagt så raskt det lar seg gjøre – uten at kinesisk økonomi ser ut til å stabiliseres av den grunn.
Noen vil si at de lave rentene skaper finansielle bobler, men det er kun hvis du lover folk for mye inflasjon. Norges Bank har et stort ansvar for at nordmenn har for høye langsiktige lønns- og prisforventninger. Det er altså det å ha boliglånsrenter (etter skatt) systematisk lavere enn langsiktige inflasjonsløfter, som er kimen til finansiell ustabilitet. Mange land med null i rente har lav kredittvekst fordi publikum her har edruelige forventninger til fremtiden.
Når alt rakner: inflasjonsmål, pensjonsmål og rentene er i null, eller negative, kaster man inn det siste man har: Den motsykliske kapitalbuffer. Den dag vi alle har snudd fra å tro på inflasjon, til å frykte deflasjon, da senkes den motsykliske kapitalbuffer – og det til gagns. Hva annet kan man gjøre når alle andre virkemidler er uttømt?
Forløpet er jeg viss på, men er som alltid svært så usikker på hvor lang dødsmarsjen er. I løpet av sommeren har sannsynligheten for deflasjon økt betraktelig. Hellas er konkurs, Kina har økende problemer med å jonglere sine ulike bobler, og oljemarkedene har snudd markert ned. Langsiktige oljepriser falt i juli. Vår oljebransje vil aldri mer vokse.
Valutamarkedet er det beste håp vi har for å få litt inflasjon. Norges Banks hovedstyre er stolt av å holde en inflasjon over 2 pst, men dette skjer kun fordi krona de siste tre år har svekket seg med om lag 20 pst, målt mot den importveide kronekursindeksen.
I sum har vi erstattet harde forhandlinger om arbeid, utdanning og strukturpolitikk med stadig mer ekspansiv pengepolitikk. Men billige penger har et stoppested. De ansatte i Norges Bank marsjeres mot en leir med minimerte renter og kutt i den motsyklsike kapitalbuffer. Det er kun et spørsmål om tid før de er fremme.