Å låne seg rik

– Hva, bor du her i dette store hus? Jag, med min store familie bor på en liten leilighet på Tøyen. Det er urettferdig, vi burde bytte!

Samtalen nattestid med min taxi sjåfør fra Nord-Øst Afrika, etter at han hadde kjørt meg hjem fra fest, utartet seg slik – trur eg!

Han hadde et poeng. Bare tenk deg hvordan lekselesing for barna hans må bli når ungene kommer hjem til en folksom leilighet uten mulighet til å sette seg på eget rom for å lese lekser. Nå kommer det nye innstramninger i boliglånsordninger som ikke bare gjør de voksnes levestandard lavere enn den trenger å være, men som også reduserer muligheten for den oppvoksende slekt.

Med andre ord skal politikere gripe inn, for å hindre hardt arbeidende drosjesjåfører fra Afrika å skaffe seg et større krypinn. Ja, det blir vanskeligere å få saftige lønnstillegg i årene som kommer. men bankene kunne hjulpet til. Politikerne derimot vil gripe inn og ødelegge fattigfolks muligheter til å heve sin levestandard.

Like vanskelig blir det for nyetablerte. Nyforelskede par som fra første dag i ekteskapet må spare til pensjon, gitt at renta er lav og de gamle har stukket av gårde med det meste av oljefondet. Har familiene deres for lite formue, kan de belage seg på å bli leietagere det meste av livet. Barna deres likeså.

Mange erfarne økonomer ristet nok på hodet over oppslaget i Finansavisen lørdag hvor jeg påpekte det banale:

Fornuftige nordmenn som optimaliserte sin gjeld når rentene var vesentlig høyere enn i dag, kommer til å øke sin gjeldsgrad i takt med at rentenivåene faller. Noen eksempler:

– Jo lavere renta er, desto flere vil finne det lønnsomt å skifte ut en gammel bil som er dyr i drift, til fordel for en ny driftssikker modell.
– Utbedringer av gamle boliger som lekker og trekker, vil bli aktualisert av fallende boliglånsrenter
– Typer av utdanning som også er lønnsomme, blir lettere å ta, når rentenivåene er lave.

Rike mennesker som har mer enn nok med egenkapital vil naturlig nok gjøre slike tilpasninger. De vil kjøpe nye biler, og pusse på både husene sine og på sin utdanning. Ved hjelp av egne penger.

De fattige derimot, må låne midlene. Noe banker gjerne vil hjelpe til med. Lånene går jo med til fornuftige formål. Formål som gjør låntagerne rikere enn de er i dag.
Med mindre de stoppes av politikere.

Alt dette er erfaringer vi gjør i de nye æra for Norge. En æra med lav økonomisk vekst, dårlige utsikter til økte realinntekter for de fleste arbeidstagere, og en reprising av alle fornuftige investeringer, inklusive boliger som arbeidsfolk kan kjøpe.

I en lavvekst verden betyr det mer hvor du starter fra, enn den gang da vekstratene var høye. Vi skal faktisk ikke så langt tilbake i tid for å finne sterke norske veksttall. I årene 2004-2006 lå BNP-veksten i Fastlands-Norge på om lag 5 pst per år. Boligprisveksten var tidvis tosifret. I årene som fulgte ble vi rike på den vanvittige stigningen i vår viktigste eksportvare. Råolje. Men både den sterke økonomiske veksten, og bedringen i våre eksportpriser, er nå historie. Vi må regne med at perioden 2004-2014 var en unik æra i norsk historie. En æra som definitivt er over.

I helgen var familien en tur på Holmenkollen. Hyggelig var det og en lun atmosfære på kaféen. Den eldre garde var sterkt representert. De kunne kose seg i visshet om at regjeringen med nye boliglånsforskrifter gjør det å arve til en stadig viktigere del av livet. Skålte trygge på at poden, som kanskje ikke er den skarpeste kniv i skuffen, tross alt ville kunne få seg en god bolig på Oslo Vest.

Konkurranse fra hardt arbeiderbarn slipper de rike arvingene dog å møte på de heftige budrundene rundt Majorstuakrysset.

Vi lever i en lavvekstæra, med ditto rentenivå, hvor det å ha tilgang på kapital blir stadig viktigere for dine muligheter til livsutfoldelse. Kapitaltilgang som nå skal reguleres på en slik måte at arv blir noe av det viktigste i livet ditt.