I går blogget jeg om konjunkturelle grunner til å la sentralbankrentene forbli lave. Nå kommer noen blogger om strukturelle årsaker. Og den viktigste av dem, demografien, diskuteres nedenfor.
I fjor falt antall fødte barn per 1000 innbyggere i Tyskland til rekordlave 8,1. Selv i Europas økonomiske mirakel er altså befolkningen nå raskt aldrende. Tyskerne har 200 000 flere dødsfall enn fødsler hvert år, og gjennomsnittsalderen på tyskere er stigende. En aldring som gir mindre etterspørsel etter alt det barn og ungdom måtte trenge. Boligene som bygges kan også bli vesentlig mindre enn de var før, den gang da befolkningen var yngre og barnekullene mere tallrike.
Riktignok tiltrekker Tyskland seg innvandrere, men det er i hovedsak fra andre Euro-land med like lave fødselstall som de selv har. Tyskernes innvandring er nabolandenes ‘brain drain’.
Ekspertene i OECD antar at den normale økonomiske veksten i et aldrende Europa, med fallende yrkesbefolkninger i de fleste land, er om lag ett prosent i året. Det blir da ikke noe behov for høyere realrenter enn dette, hvis en ser Europa som helhet.
Det bør heller ikke være slik at rentene heves raskt hvis BNP-veksten skulle overstige trendveksten i økonomien. Gitt at vi i utgangspunktet har massiv arbeidsledighet i Europa, bør ikke rentene heves selv om veksten blir liggende på det dobbelte av det normale ene prosentpoeng et par- tre år. Uten høyere vekst enn normalt, vil jo arbeidsledigheten aldri falle.
Trolig er det er liten fare for den finansielle stabilitet i denne pan-europeiske nullrenteæra. Selv med null i rente vil publikum ha lånerenter på 2 pst, og oppover, for de fleste av sine lånefinansierte satsinger.
Stabiliseres inflasjonen på rundt ett prosentpoeng, vil det normale rentenivå i Euro-landene holde seg høyere enn trendveksten i nominell BNP. Et misforhold som kjennetegner en restriktiv pengepolitikk.
Faktum er at det, enn så lenge, ikke er blitt noe lånevekst i Euro-landene, til tross for de minimerte renters politikk. Næringslivets lån vokste sist ved inngangen til 2012. I dag er de fleste europeiske bedriftsledere blitt for nøkterne, eller pessimistiske, til å rettferdiggjøre nye større satsinger. I hvert fall hvis prosjektene skal være lånefinansierte.
Det er ikke grunn til å regne med at behovet for rentehevinger vil være større i perioden 2020-2030 enn det er i dag. I denne neste ti-årsperioden vil jo Europas befolkning være vesentlig eldre enn den er nå i år. Barnekullene vil fortsatt være små, og de fleste Euro-land vil ha vendt seg til å leve med vedvarende befolkningsnedgang.
Og det slutter ikke der. Heller ikke 2040 peker seg ut som noe startskudd på renteoppganger. Med sine fertilitetsrater på 1,3-1,5, vil de fleste Euro-land måtte regne med betydelig befolkningsnedgang i dette århundre.
Mange tror Norge er vesentlig annerledes enn våre naboland, men med uår for energinæringene våre, er vi det siste året blitt mere lik våre europeiske frender.
Det er en myte at norske fødselstall er så mye sprekere enn i våre naboland. De siste fertilitetstall fra Eurostat tilsier at norske kvinner i gjennomsnitt vil få 1,9 barn hver seg, godt under de magiske 2,1, hvor befolkningen reproduseres.
Men altså samme nivå som Sverige, Storbritannia, Danmark og Finland. som alle ligger på 1,8-1,9.
Heller ikke Norge kan da regne med at de senere års ekstraordinære sterke befolkningsvekst vil fortsette. En god del flyktninger vil vi få, men arbeidsinnvandringen vil gå kraftig ned som følge av nedskjæringene i energinæringene. Mange av våre nye landsmenn vil trolig utvandre, fremfor å bli arbeidsledige i Norge.
Inflasjonen vil også falle her på berget. Det er allerede meldt om betydelig nedgang i husleiene i Rogaland. Også i andre byer vil det trolig være nedgang i husleiene for større leiligheter, som har vært myntet på utleie til oljeselskaper. Og utleie av bolig,(via husleieindeksen), er den største enkeltposten i konsumprisindeksen.
Norges Bank kan derfor trygt følge opp neste ukes bebudete rentekutt, med nye kutt i årene som kommer. Akkurat tempoet i kuttene er det vanskelig å være for sikker på. En aggressiv sentralbank vil trolig kutte en gang til før jul. En mer stabilitetssøkende stø hånd på rattet, vil derimot posjonere ut kuttene litt over tid. Hensynet til kronekursen veier tungt, og brå valutakursbevegelser vil derfor kunne påvirke tempoet i de norske rentekuttene.
Relativt små barnekull og en nedgang i innvandringen tilsier at moderat økonomisk vekst også blir normen for Norge i årene fremover. Et godt argument for at det heller ikke hos oss blir noe behov for å heve rentene i perioden 2020-2030.