I disse dager blåses børsene kraftig opp i Kina, mer lik en heliumsballong enn andre lands tidligere bobler.
Utviklingen kan ta pusten fra noen og enhver, med pris/fortjeneste rater på nivåer som har passert 200 for store deler av teknologiindustrien i Shenzen. Ikke at kjøperne legger merke til sånt. Hver dag åpnes det nye en million kontoer for aksjehandel i Midtens Rike. Kinesiske småsparere hopper fra den ene boble – boligmarkedet – til den neste.
Pris/bok? Fuggedaboutit!
Det er egentlig ganske likt det vi så i USA for noen år tilbake. Etter at mange års boligboom endte med knall og fall i 2008, forsøkte amerikanske myndigheter å blåse opp en ny kreditt- og aksjeboble. I mangel av andre stimuli, kunne man ikke gjøre annet.
Hvorfor skulle kineserne velge en annen utvei av sine problemer, enn billige penger og stigende aktivaverdier?
Noen økonomer har lenge vært bekymret for vår tids penge- og kredittpolitikk.
I 2005, i Jackson Hole Wyoming formulerte den senere så berømte økonomen Raghuram G. Rajan sin teori om moderne penge- og finanspolitikk:
I mangel av inntektsvekst, og systematiske lønnsforhøyelser, får befolkningen i vestlige land rause lånemuligheter. Ellers ville de merke sin stagnante virkelighet, og kreve regimeskifter.
Inspirert av sine inflasjonsmål, kuttet sentralbankene derfor rentene. Tilsynsmyndighetene på sin side lot de finansielle bobler bli pumpet opp av grådige finansielle aktører. Først i boligmarkedene, deretter i bredere aktivamarkeder.
Rajans analyser, ble den gang møtt med samme velvilje som ‘en god kristen i Colosseum ble tatt imot av utsultede løver’, for å bruke hans egne ord (min oversettelse).
Men han fikk mye rett. Finanskrisen var et resultat av dette tre-partsamarbeid. Utgangspunktet var store strukturelle problemer i industri, næringsliv og offentlig sektor. Problemer som måtte avhjelpes eller lindres ved aktiv kredittpolitikk. Ellers ville regjeringer styrtes og byråkratene svekkes.
Finansfolk som gjorde hva som helt for å tjene penger, sentralbanker som foret dem med billige lån, var nødvendige drivkrefter for å skape boblene. Nasjonale finanstilsyn spilte en viktig rolle. De måtte slakke av på kravene til god forretningsskikk, slik deres nasjonale bankvesen kunne vinne frem i en beinhard internasjonal konkurranse om markedsandeler.
Politikken var (og er) populær. Rause lånemuligheter lot folk flest leve godt. Godt, men dessverre over evne. Og det er denne bevisste politikken med å lokke folk til å leve over evne, som viste seg å være så skadelig på lang sikt. En politikk som med nødvendighet måtte lede til en finanskrise.
Teoriene til Rajan ble gjengitt på en folkelig måte i den prisbelønte boka ‘Fault Lines’, fra 2010. En bok som er verdt å lese den dag i dag, nettopp fordi han ikke spår krise, men konstaterer ‘fault lines’, mulige bristepunkter, eller sårbarheter i samfunnsøkonomien, når den finansielle sektor får lov til å rause av gårde. Og det uten noen forankring i en presset foretakssektor.
I parantes kan det bemerkes at Norge den gang sto bedre rustet til å møte finanskrisen enn de fleste andre land, nettopp fordi våre myndigheter valgte å IKKE senke guarden, for å bruke bokseterminologi. I årene før finanskrisen var tvert imot reguleringen av den norske finanssektor strengere enn i våre naboland. En streng politikk som beskyttet oss mot finansiell ustabilitet, selv om det ga tap av markedsandeler for den norske finansnæring. Tap som merkes den dag i dag.
Men la oss ta sats på denne tanke; Myndighetenes oppfordring til uansvarlige låneopptak i årene 2002-2008, som bankene utnyttet til mer enn det maksimale, gjorde vestlige samfunn særskilt sårbare for mulige børskrakk og finanskriser.
Historien gjentar seg nå. Og kredittmarkedene i mange land ser ut til å ha fellestrekk med det tankeskjema Rajan presenterte i 2005. EU, som i år har fått negative sentralbankrenter, var senere ute enn USA, Japan og Storbritannia med å gå drastisk til verks i pengepolitikken. De tre sistnevnte land innførte jo kvantitative lettelser og minimerte sentralbankrenter i tidligere år.
Den europeiske sentralbanken (ESB) kom kanskje litt sent i gang, men har til gjengjeld tråkket hardt på gasspedalen! I disse dager er omlag en fjerdedel av de europeiske statsrentene negative, noe hverken amerikanerne eller britene forsøkte seg på. Og fortsatt kjøper ESB statspapirer.
Riktignok er bankene strammet opp, men i verdipapirmarkedene går det hett for seg. Og hver gang tilsynsmyndighetene strammer til, øker behovet for rentekutt og kvantitative lettelser. Det er vel bare et tidsspørsmål før også den tyske ti-års renten blir negativ.
Men i 2015-2016 er det altså kinesernes tur.
Kineserne prøver å motvirke sterk kontraksjon i viktige næringsveier, som byggeaktivitet, gruver og tung industri med nye stimuli. Monetære stimuli som skal hjelpe aksjekurser høyere, gjøre at folk flest føler seg rikere, og gladelig øke forbruket sitt. Glade og fornøyde husholdninger som ikke lar seg bekymre av problemene i tradisjonelle næringsveier, er ønskedrømmen til dagens kinesiske sentralbankfolk.
Dette har vi sett før. Kineserne tar bare etter det amerikanere gjorde i 2009,med null rente og verdipapirkjøp, og det japanere fortsatte med i 2012 – da Japans ‘Abenomics’ slo inn for fullt.
Boblen er trolig fortsatt i en tidlig fase. Spørsmålet må derfor reises: Hvor stor kan den kinesiske børsboble vokse seg til å bli?
Som nevnt åpner kinesere hver dag om lag en million handlekontoer for aksjeinvesteringer. De belåner sin bolig. Deretter tar de sine lånte midler til et meglerhus, og gearer en gang til via meglerhusenes kredittfasiliteter.
Den kinesiske sentralbanken bremser ikke, men gir gass. Det ventes nye store lettelser i pengepolitikken, som skal drive rentene i pengemarkedet til historisk bunnivåer – og aksjekursene ditto høyere.
Tilsynsmyndighetene bidrar på sin måte. Det skal fremover også bli lettere å handle aksjer. Både for utlendinger og kinesere.
I sum er myndighetene i Kina opptatt av å holde den økonomiske veksten på politisk akseptable nivåer – med alle midler. Akkurat som deres motparter i USA, Japan, Storbritannia og Euro-land gjorde før dem.
Det at pumping av kredittbobler er blitt et globalt fenomen bør bekymre noen og enhver. En kan spørre seg om moderne samfunn må lage finans- eller boligbobler for å fungere rimelig godt. Deflasjonskreftene i det konkurranseutsatte næringsliv er så sterke at det å stoppe boblene vil lede til ny resesjon.
Hvordan vil det ende?
Ikke godt å si. Allerede i dag er prisen på en del kinesiske aksjer absurde. Verre vil det nok bli. Tidligere skeptiske meglerhus kaster seg nå på, tar bølgen og spår videre kursoppgang i Shanghai, Shenzen og Hong Kong. Halleluja!
Min bestegjetning er at det går virkelig ille hvis verden ikke klarer å skape noe som ligner på systematisk inflasjon i varemarkedene.
Ja da , jeg vet offisielle målinger viser prisvekst over tid.
Og ja, jeg er klar over at varer utgjør en stadig mindre andel av de fleste modne økonomier.
Men det er store måleproblemer i konsumprisindeksen. Selv om mange varer er billigere (i hvert fall kvalitetsjustert) enn de var da jeg vokste opp på 1970-tallet, måles det prisvekst. Dette er misvisende statistikk. Jeg klarer i hvert fall ikke å tro på annet enn at vi i sannhet lever i en deflatorisk æra.
Det er også mange tjenester, dyre sådanne, som lett faller bort i dårlige tider. I gode år betaler du kanskje et par tusenlapper for å spyle båten. Når du er arbeidsledig, gjør du jobben sjæl.
Uten prisvekst på varer – en eller annen gang – langt frem i tid – er det vanskelig å tro på langsiktig systematisk økende fortjeneste, og ditto stigende børskurser. Verdt å merke seg, mens boblene pumpes opp.