Marxister i alle himmelstrøk burde fryde seg. Sentralbankene gjør slitet deres overflødig.
Nå slipper opprørere å marsjere i gatene, fakle kakseboliger og henge aristokratene i lyktestolper.
Sentralbankene gjør jobben. Med negative renter i ulike sentralbanker kan nå den tøffeste gatekriger lene seg tilbake i TV-stolen med sin Ozo, nyte Super Bowl og se på Kate Perry dansende på en gulvløve.
Formuer vil uansett forødes fordi avkastningen på mange sikre statsgaranterte papirer i dag er negativ. Alt før forvaltningskostnader, skatt og inflasjon tar sitt. Der renta fortsatt er positiv, er den forsvinnende lav.
Inntektsfordelingen har jo blitt et tema i senere år, hvor eliten har stukket av gårde med en stadig større andel av ulike lands nasjonalinntekt. Inntektsøkninger som avleirer seg som formuesoppbygging av dimensjoner.
Politikerne engasjerer seg. Fjorårets mest betydningsfulle økonomibok, ‘Kapital i det 21. århundre’ av den franske økonomiprofessor Thomas Piketty har fanget tidsånden godt. Brede lag av befolkningen er bekymret over at de rikes velstand blir for stor.
De lave, og mange steder negative, rentene er selvfølgelig et sykdomstegn. Tegn på at investert kapital kaster lite av seg og på at låntagerne er slitne. I tidligere år økte brede lag av folket sine lån, i det lånekostnadene gikk ned. I dag er mange forgjeldet, eller så bekymret for fremtiden at de velger å unngå å øke sine lån – selv til historisk lave renter.
Faktum er at mange økonomer bruker betegnelsen ‘the savings glut’ eller det globale overskudd av finansielle investeringer som en årsak til at verdensøkonomien vokser med sneglefart om dagen.
Løsningen på tilbudsoverskudd er i alle markeder til alle tider, prisnedgang. Det samme gleder i kapitalmarkedene. Prisen på kapital må derfor ned slik at flere vil ta den i bruk.
Null eller negative renter på sikre plasseringer burde få alle Thomas Piketty tilhengere til å ta pasue fra arbeidet og synge Kumbaya.
De kan glede seg lenge.
Kreftene som skaper spareoverskuddene er lite rentfølsomme. Det er aldrende befolkninger i Nord-Øst Asia og Nord-Europa, samt oljeprodusenter som forstår at deres ressurser ikke er fornybare, og vil bygge opp fond av kapital for fremtidige generasjoner.
Så redde er mange mennesker i dag, at de er fornøyd om formuen bare gradvis forvitrer. De kjøper europeiske statsobligasjoner til negativ rente.
Er dette bærekraftig?
Mange hevder hårdnakket at de negative rentene, den ekstreme prisingen av statsobligasjoner umulig kan holde seg.
– Slapp av, Før eller siden kommer en normal konjunkturoppgang.
Men hva i all verden er normalt i dag?
Sannheten er at det globale spareoverskuddet ser ut til å vedvare. Noen vil selvfølgelig låne mer, og bruke litt ekstra, men mange som holder på å bli litt godt voksne har mer å tape på rentefall enn de vil tjene på billigere lån. Gitt at noe av årsaken til de lave rentene er allmenn fremtidsfrykt, er det også vanskelig å se at formuende mennesker plutselig skulle bevilge seg en kjøpefest som følge av rentefallet. Det må mere fundamental optimisme til.
En optimisme som er vanskelig å skape i Europas aldrende og gjeldstyngede samfunn.
Inntektsfordelingen er også problematisk. Ikke fordi den tidvis er skjev, men fordi at det er de samme individene, byene, landene som sparer år for år. Sparemidler som går til den samme gruppe av låntagere. En glad gjeng av festløver som blir mer og mer forgjeldet for hver kredittsykel.
Alle markeder finner før eller siden sin langsiktige balanse. I kapitalmarkedene kreves det trolig null i sentralbankrente i mange år fremover for at markedsrentene, rentene på billån og kassekreditter etc., skal bli lave nok til at tilbud og etterspørsel av sparemidler globalt skal møtes.
Mye bra følger av de minimerte rentene. Ja, rentenistene vil tape, men det burde jo glede alle beundrere av professor Piketty.
Faktum er at den nyvalgte regjeringen i Hellas også burde la seg begeistre. Denne glade blandingen av Marxister, anarkister og pussige akademikere burde være overbegeistret for de lave statsrentene i Europa.
Klarer de bare å holde orden på sin egne risikopremier, vil deres gjeldsgrad være håndterbar.
Får grekerne orden på sine egne sysaker vil de kunne glede seg over dagens ‘kommunistrente’ i mange år fremover. Et poeng de sørgelig nok ikke ser ut til å ha tatt.